Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Bjørgulv Braanen gjentar en rekke bekvemmelige ”misforståelser” i sin leder i Klassekampen (12.5). Debatten rundt Osvald-monumentet har gått på tomgang en stund nå, og jeg skal la mye bero.
Men at undertegnede (og andre kritikere) har tatt til orde for at norske kommunister ikke skal hedres for sin innsats under den andre verdenskrig er ikke sant. Det har jeg understreket fra første stund, også i de artiklene Braanen refererer til. Like fullt blir det gjentatt av de fleste som forsvarer monumentet. Om ikke annet tyder det på at debatten er ladet av følelser. Det har med ett nærmest blitt ufint å mene noe om hvordan vårt offentlige rom skal prydes med historieformidlende og politiske utrykk. Jeg kan allikevel ikke forstå annet enn at Klassekampen og mange på venstresiden hadde protestert høyt og tydelig om det ble reist et monument i Oslo de selv oppfatter som høyreradikalt.
Mitt poeng har hele tiden vært at monumentet utenfor Oslo S har blitt Asbjørn Sundes og datidens hardkokte kommunisters monument, samt at det har et autoritært og anakronistisk utrykk. Flere debattører har uttrykt at Gulliksens monument slett ikke har et slikt utrykk, at det kun er en slegge som smadrer et hakekors, og at alle gode mennesker bør gi sin tilslutning til dette. Det er en naiv forståelse av minnekultur.
Det er ganske åpenbart at monumentets førsteinntrykk for svært mange går i retning sovjettidens estetikk. ”If it walks like a duck”, som det heter. Juryformann Hans O. Felix har selv sagt at ”uttrykket er brutalt, men det er også nazismens sanne ansikt”. For oss som er kritiske vil vel denne betraktningen også være relevant for den kommunistinspirerte symbolbruken og dens refererende tidsepoke. Det er innlysende at monumentet må tolkes inn i den ideologiske bakgrunn den har sitt opphav i. Men ikke alle forstår det slik. SVs Snorre Valen mener for eksempel at slegga ikke kan inntolkes i noe verre eller bedre enn alle andre slegger, for eksempel Arbeiderpartiets bruk av den på slutten av trettitallet. Det er et resonnement som totalt mangler historisk og ideologisk overblikk. Det er også en sammensausing av den demokratiske og den autoritære tradisjonen i arbeiderbevegelsen som for lengst burde ha vært avklart på venstresiden.
Braanen skriver om Osvald-gruppa som noe unisont. Faktum er at Osvald-gruppa ikke kan betraktes som en ideologisk sammensveiset kommunistgruppe. Flertallet av de aktive sabotørene hadde ingen anelse om Asbjørn Sundes tette kontakter med NKVD (datidens KGB). De var heller ikke klar over at Sundes politiske ambisjoner var et kommunistisk Norge, hvor lojaliteten til Sovjetunionen og Stalin gikk på bekostning av en liberal og demokratisk nasjonalstat. Landssvikdommen i 1954 kan selvsagt heller ikke tolkes uavhengig av Sundes politiske og ideologiske overbevisning.
Plakettene som sto inne på Oslo S – som hedret alle sabotørene og ansatte i NSB – har nå blitt plassert på sokkelen til Osvald-monumentet, som ellers prydes av en Sunde-inskripsjon som vanskelig kan tolkes som annet en ren historiefordreining: ”Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker.” Også Braanen burde stusse over disse ordene, tatt i betraktning det vi vet om konteksten de ble til i.
De unge og idealistiske sabotørene som mest av alt søkte til Osvald-gruppa fordi de ønsket handelkraft, har nærmest blitt desimert av et forskjønnende ettermæle fra en mann som sto langt fra tanken om et fritt, selvstendig og demokratisk Norge. Det er smått underlig at man i 2015 ikke endelig kan erkjenne det enkle faktum at et kommunistisk Norge, diktert av den enerådende Stalin, ville vært en tragedie. Seieren over Nazi-Tyskland ville fremstått som en pyrrhosseier og flere norske kommunister ville etter all sannsynlighet i dag fremstått som landsforrædere.
Det er mange som i dag hyller Sovjetunionen avgjørende rolle i seieren over nazistene. På mange måter fortjent Osvald-monumentet er ikke bare et norsk minnesmerke, men også forlengelsen av en evigvarende kamp om historien.
Det kommunistiske Sovjetunionen var på seierherrenes side, Stalins regime var intakt, og ble aldri stilt til ansvar for de enorme forbrytelsene mot menneskeheten det selv var ansvarlig for. Dét er, som historikeren Robert Conquest har påpekt, etterkrigstidens store tragedie. Ikke fordi det ville vært realistisk å trekke Stalin for et internasjonalt tribunal, men fordi de demokratiske seiersmaktene lot russerne sitte på anklagebenken og deretter forsyne seg grovt av Øst-Europa.
At Braanen og jeg ikke kan enes om at de kommunistiske statene var ”en politisk og humanitær katastrofe” er ikke noen bombe. Her finner vi nok også noe av debattens egentlige kjerne (som også berører en gammel kulturkamp). For den som forstår de kommunistiske systemene (og deres ideologiske opphav) som totalitære og menneskefiendtlige, vil Osvald-monumentet by på store eller små utfordringer. Andre oppfatter Sovjet og andre kommunistiske diktaturer som gode ideer som gikk mer eller mindre galt og ser derfor liten grunn til å skille mellom Asbjørn Sunde og andre i Osvald-gruppa.
En forkortet versjon er trykket i Klassekampen 15.5.15.