Ordene betyr noe
Frp vil, ifølge eget program, gjøre større (men ikke systembrytende) inngrep i asylpolitikken enn andre partier. Dette kunne Frp utmerket meislet inn i sin retorikk uten å gå over den usynlige streken. Men språket sprer altså usikkerhet: Er det også andre, «mindre aktverdige» årsaker til Frps innvandringspolitiske engasjement? Bård Larsen skriver på VG Nett.
Publisert: 9. april 2015
Uttrykket «mistankens hermeneutikk» brukes iblant om det å forstå andres argumenter i verste mening. Der den opprinnelige hermeneutikken forutsetter et tillitsforhold mellom den som ytrer noe og den som tolker hva som blir skrevet (men også det som blir sagt), gjør mistankens hermeneutikk oss til tolkere med et overveiende negativt blikk.
Allikevel må vi forutsette at våre politikere er oppriktige, at de mener de det de sier, at de har et ansvar for hva de sier og hvordan dette kan oppfattes av andre. Det er grenser for hvilke ord og hvilken retorikk som kan tolkes i beste mening. Som den britiske forfatteren Peter Shaffer klokelig har sagt, er retorikk og språk nøkkelen til karakterdannelse.
Man trenger som kjent to for å danse tango, selv når den går i utakt. I politikkens virkelighet er det en ganske håpløs øvelse å klage over at uheldige utsagn du selv har kommet med blir brukt mot deg. Og når motsetningene i politikken de facto ikke er veldig store, får språket tilsvarende større betydning. Så kan man spørre seg om hvor store krav om presist og veloverveid språk vi kan forvente av våre folkevalgte, og kanskje særlig i lokalpolitikken. De færreste politikere er verken professorer i retorikk eller moralfilosofi. Enkelte i det offentlige ordskiftet trives best med pauker og cymbaler. Mediene elsker det.
I praksis er ikke avstanden mellom de norske partiene veldig stor i innvandringspolitikken. Men når Per Sandberg hevder at unge muslimer lar seg verve til Den islamske stat som resultat av en ønsket politikk fra Kristelig Folkeparti, blir plutselig avstanden stor.
Det har kommet en rekke formuleringer fra Fremskrittspartihold som bidrar til en semantisk kløft i innvandringsdebatten – formuleringer som nær sagt selvfølgelig gripes begjærlig av partiets motstandere.
I asylsaken snakker justisminister Anundsen (ved en glipp må man tro) om å «tømme lageret av lengeværende barn», men vi omtaler ikke mennesker som objekter. Christian Tybring-Gjeddes og Kent Andersens oppstillinger om at Arbeiderpartiet dolker den norske kulturen i ryggen og bedriver «kultursvik» har vist seg å være umulig å reparere. Siv Jensen har gjentatte ganger forsøkt å forklare hva hun mente med utrykket «snikislamisering», men den konspiratoriske undertonen er vanskelig å bli kvitt, rett og slett fordi språkets tolkningsrom ikke er ubegrenset.
Slike uttalelser går nesten ikke ut på dato, selv om de beklages. De blir husket og fungerer som rene lissepasninger til motstanderne. Og i den grad folk begynner å glemme kommer noe nytt. Noen ganger er det en glipp, andre ganger er det dårlig tenkt. Men i sum danner det seg et bilde som vanskelig lar seg forklare utelukkende på bakgrunn av inkurier og som dessuten bidrar til å skape et uklart inntrykk av partiets motiver for å ønske en strengere innvandring.
I Frp er det nok noen som mener at partiet høster gevinst av å slippe til ganske utartede høyrepopulistiske syn på innvandringspolitikk. Antagelig fordi dette er en forestilt del av grunnfjellet i partiets velgermasse. Men er det troverdig? Meningsmålingene gir ikke noe entydig svar. Uansett er det grenser for hvor lenge et regjeringsparti kan balansere mellom det seriøse og det populistiske før tilliten forvitrer.
Uttalelser fra mer eller mindre sentrale partifolk tåkelegger den innvandringspolitikk partiet ønsker å presentere. I alle fall kan det tolkes slik når partiledelsen relativt ofte må beskjeftige seg med brannslukking. Skjønt det er stadig usikkert hva partiet egentlig vil kommunisere. Frp kan også ha interesse av å late som de har en mer radikal innvandringspolitikk enn de egentlig har. Men også de andre partiene, som i virkeligheten har adoptert deler av Frps innvandrings- og integreringspolitikk over flere år, har en interesse av å late som om avstanden til Frp er større enn den er, og at Frp er mer ytterliggående enn de er. Derfor vil en gitt ordbruk kunne forstørres også av dem – og hva sier det om motivene deres?
Frp har gått sjumilssteg siden ufologen Anders Lange skrev i Hundeavisen at allmenn stemmerett for sorte sørafrikanere var en dødsdom over den hvite rase. De er ikke det eneste partiet i Norge med en merkelig fortid. Frp har i dag svært mange dyktige politikere som står på solid grunn og antagelig skjærer tenner over partikolleger som tråkker i både klaverer og salater. Litt for ofte kommer utspill som setter inntrykket av læringskurven i revers.
Er det rasistisk å snakke om penger i innvandrings- og asylpolitikken? Selvsagt ikke. De fleste gjør det og setter innvandring inn i rammen av velferdsstatens bærekraft og utfordringer knyttet til integrering. Ap mener det samme, men pakker det penere inn. Til syvende og sist mener SV også det. Frp vil, ifølge eget program, gjøre større (men ikke systembrytende) inngrep i asylpolitikken enn andre partier.
Dette kunne Frp utmerket meislet inn i sin retorikk uten å gå over den usynlige streken. Men språket sprer altså usikkerhet: Er det også andre, «mindre aktverdige» årsaker til Frps innvandringspolitiske engasjement?
Artikkelen er publisert hos VG 9.4.15.
Relatert
Faktisk helt feil om valget i Oslo
Bedre grunner for å slå sammen lokalvalg og stortingsvalg
Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper
Penger og politikk: LO går over streken
Verdikampen mot det autoritære
