Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Morten Traavik mottar massiv støtte fra Kulturrådet. Bør ikke nordkoreanske myndigheter ta seg av denne finansieringen?
Morten Traavik fortsetter ufortrødent med sin kulturutveksling med nordkoreanske myndigheter. Traavik har gjort det til et levebrød å lage ironisk konseptkunst av et brutalt samfunn. Selv fikk Traavik skreddersydd en Kim Jong-il-uniform til sin egen sønn. Han har vært syv ganger i Nord-Korea og blir tatt i mot som storkar av den allmektige statsmaktens representanter, men forstår ikke hvordan en Potemkin-kulisse fungerer. Ifølge Traavik selv er nordkoreanske sensurmyndigheter ikke noe problem: «Bare ikke lag crazysketsjer om den politiske ledelsen, så er det ok», sier han, uten å legge til at dødsstraff flittig blir benyttet mot den som måtte si noe som kan tolkes som kritikk av ledelsen.
Denne gangen har Traavik brakt med seg en teatergruppe bestående av åtte ungdommer fra Nord-Korea til Trondheim. Som reisefølge har ungdommene to medlemmer av Komiteen for kulturelle forhold med utlandet (les: kontrollører fra det nordkoreanske hemmelige politiet). Som komplementære størrelser i Traaviks konseptkunst har Steinerskolen stilt opp med en håndfull 13-åringer. På scenen skal de vise frem sine respektive politiske systemer. Deretter skal publikum stemme over hvilket som er best (!). Man må nesten være kunstner for å sette opp et slikt tablå?
«Jeg er mot den skinnhellige, fisefine sofahumanismen, hvor alle liksom skal ha en kritikk av Nord-Korea», sier Traavik til Klassekampen (7. september): «Heller enn å fortelle nordkoreanerne «hvordan de skal drive sjappa si», vil han invitere til å jobbe på like fot, så de kan trekke sine egne konklusjoner», skriver avisen.
Som svar på kritikk spør Traavik oss om hvorfor «alle typer kulturuttrykk som lages med folk fra stater vi er uenig med, må inneholde kritikk?» Vel, det er ikke slik det er. Det er ingen tvingende nødvendighet å skulle frelse verden hver gang man reiser eller omtaler problematiske regimer. Men Traavik kom skjevt ut fra hoppkanten, fordi han er veldig opptatt av propaganda og andre uttrykk for uniformert sosialisering. Slike uttrykk sier lite om et samfunns indre liv. Propaganda gjenspeiler de signaler det totalitære regimet vil formidle til verden og Traavik formidler dem med stor entusiasme. Vi lærer intet nytt.
Traaviks mange prosjekter fra Nord-Korea har alltid fokusert på å nyansere bildet av landet. Dette har også hele tiden vært den største innledningen mot prosjektet. Traavik leker med regimets bilder og symboler, med pseudokommunistisk totalitær estetikk. Alle som kan noe om Nord-Korea, vet at landet knapt har et sivilsamfunn, at staten er allmektig og at overvåkingen er total. I tillegg kan man som gjest i landet ikke føre åpne samtaler med sivilbefolkningen. Resultatet blir derfor at Traaviks prosjekter reduseres til å nyansere bildet av et morderisk regime og dent propagandistiske uttrykk i stedet for av menneskene som bor der.
På sitt verste kan det virke som om Traavik tror at regimet og befolkningen i Nord-Korea er to sider av samme sak. Tror Traavik et øyeblikk at den nordkoreanske befolkningen virkelig ønsker å leve i et slikt samfunn – hvis de hadde et minimum av normale forutsetninger for å kunne tolke, vurdere, for ikke å si velge, fritt og med tilgang på troverdig informasjon?
Når Traavik hevder at vi i Vesten er like store ofre for manipulasjon og propaganda som nordkoreanerne selv, da må jeg spørre meg selv: Hva er egentlig forskjellen på det Traavik mener er vestlig propaganda og den virkeligheten nordkoreanerne må leve i? Den «vestlige propagandaen» hevder at Nord-Korea er totalitært, og at innbyggerne befinner seg i et stort fengsel. Den nordkoreanske statspropagandaen er antagelig det mest hatefulle som er å oppdrive i dag. Kunstnere som dekonstruerer og sammenligner fenomener, burde i det hele tatt være forsiktige når de begir seg inn i problemfelt som innbefatter ekstrem menneskelig lidelse. Særlig når lidelsen er dagsaktuell. Likheter kan være forholdsvis uinteressante så lenge forskjellene er så uendelig mange flere og større. Og tragiske.
I Minerva (17. oktober 2012) anmeldte Traavik boken Flukten fra Leir 14. Boken er Shin Dong-hyuks beretning fra de nordkoreanske konsentrasjonsleirene og ble av Traavik konsekvent anmeldt i en mistenkeliggjørende tone. Beskrivelsene av volden i Leir 14 er «splatter-preget», skriver Traavik. Det er like mirakuløst at Shin overlever i 23 år under slike forhold som den «bibelsk mirakuløse flaksen som igjen og igjen muliggjør flukten hans …»
I NRKs Nasjonalgalleriet 10. september hevdet Traavik at han ikke har holdepunkter for å si hvorvidt slike leirer eksisterer overhodet. Han har vel ikke sett dem selv? Traavik harselerer også over storselgeren Aquariums of Pyounyang, som ifølge Traavik havnet på nattbordet til George Bush, som om det skulle si noe som helst om bokens innhold og dens autentisitet. Den norskproduserte Yodok Stories, som blant annet brukes i et undervisningsprosjekt av Rafto-stiftelsen, presenteres med dårlig skjult forakt som «en nyskapende, men heldigvis kun sjelden brukt journalistisk metode: Musikalen som granskende og kritisk samfunnsreportasje hevet over ordinære krav til etterrettelighet».
Traavik virker fanget av sitt eget spill: Dekonstruksjon av statspropaganda og institusjonalisert polemikk i den globale arena. Underveis mister Traavik fullstendig overblikk og glemmer at Nord-Korea er et politisk system hvor volden ikke bare er strukturell og skjult – à la Foucault – men også ekte vare. Det finnes et punkt hvor det ikke lenger er forsvarlig å skape pop-art-performance og postmoderne morsomheter av menneskelig lidelse.
Det som virkelig forbauser med Traavik, er at han ikke ser det åpenbare: at folk som er interessert i Nord-Korea, føler empati med menneskene der. Det er regimet vi forakter, nettopp fordi det fører til så mye elendighet for dem som bor der. For de fleste av oss er dette åpenbart. Det er ikke et «dem» og «oss»-forhold som får oss til å mislike diktaturer. Det er en «oss» og «oss», identifisering med de mennesker som lever under slaveri. Men det kan hende at en slik erkjennelse ville torpedere deler av Traaviks prosjekt.
Konseptkunst er ikke nødvendigvis god konseptkunst, særlig hvis argumentasjonen rundt verket er tynt. Bør all undertrykkelse være gjenstand for «postmoderne» relativisering? Kunne Traavik gjort det samme i Hitler-Tyskland? Det kan godt være at kunst skal være utfordrende, men er vi enige i Traaviks grunngitte forutsetninger?
Nord-Korea fremstår som det nærmeste vi har kommet nasjonalsosialisme siden Det tredje riket. Traavik skjønner ikke at hele folket sitter i fengsel, det er unyansert mener han, og hevder at vi har mye å lære av den nordkoreanske nasjonalismen.
Traavik mottar massiv støtte fra Kulturrådet. Spørsmålet man bør stille, er om ikke nordkoreanske myndigheter bør ta seg av denne finansieringen.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 16.9.13.