Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

Nord-Korea: Underholdning av tragedie

Publisert: 16.09.2013
Bård Larsen Bård Larsen

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Morten Traavik mottar massiv støtte fra Kulturrådet. Bør ikke nordkoreanske myndigheter ta seg av denne finansieringen?

Morten Traavik fortsetter ufortrødent med sin kulturutveksling med nordkoreanske myndigheter. Traavik har gjort det til et levebrød å lage ironisk konseptkunst av et brutalt samfunn. Selv fikk Traavik skreddersydd en Kim Jong-il-uniform til sin egen sønn. Han har vært syv ganger i Nord-Korea og blir tatt i mot som storkar av den allmektige statsmaktens representanter, men forstår ikke hvordan en Potemkin-kulisse fungerer. Ifølge Traavik selv er nordkoreanske sensurmyndigheter ikke noe problem: «Bare ikke lag crazysketsjer om den politiske ledelsen, så er det ok», sier han, uten å legge til at dødsstraff flittig blir benyttet mot den som måtte si noe som kan tolkes som kritikk av ledelsen.

Denne gangen har Traavik brakt med seg en teatergruppe bestående av åtte ungdommer fra Nord-Korea til Trondheim. Som reisefølge har ungdommene to medlemmer av Komiteen for kulturelle forhold med utlandet (les: kontrollører fra det nordkoreanske hemmelige politiet). Som komplementære størrelser i Traaviks konseptkunst har Steinerskolen stilt opp med en håndfull 13-åringer. På scenen skal de vise frem sine respektive politiske systemer. Deretter skal publikum stemme over hvilket som er best (!). Man må nesten være kunstner for å sette opp et slikt tablå?

«Jeg er mot den skinnhellige, fisefine sofahumanismen, hvor alle liksom skal ha en kritikk av Nord-Korea», sier Traavik til Klassekampen (7. september): «Heller enn å fortelle nordkoreanerne «hvordan de skal drive sjappa si», vil han invitere til å jobbe på like fot, så de kan trekke sine egne konklusjoner», skriver avisen.

Som svar på kritikk spør Traavik oss om hvorfor «alle typer kulturuttrykk som lages med folk fra stater vi er uenig med, må inneholde kritikk?» Vel, det er ikke slik det er. Det er ingen tvingende nødvendighet å skulle frelse verden hver gang man reiser eller omtaler problematiske regimer. Men Traavik kom skjevt ut fra hoppkanten, fordi han er veldig opptatt av propaganda og andre uttrykk for uniformert sosialisering. Slike uttrykk sier lite om et samfunns indre liv. Propaganda gjenspeiler de signaler det totalitære regimet vil formidle til verden og Traavik formidler dem med stor entusiasme. Vi lærer intet nytt.

Traaviks mange prosjekter fra Nord-Korea har alltid fokusert på å nyansere bildet av landet. Dette har også hele tiden vært den største innledningen mot prosjektet. Traavik leker med regimets bilder og symboler, med pseudokommunistisk totalitær estetikk. Alle som kan noe om Nord-Korea, vet at landet knapt har et sivilsamfunn, at staten er allmektig og at overvåkingen er total. I tillegg kan man som gjest i landet ikke føre åpne samtaler med sivilbefolkningen. Resultatet blir derfor at Traaviks prosjekter reduseres til å nyansere bildet av et morderisk regime og dent propagandistiske uttrykk i stedet for av menneskene som bor der.

På sitt verste kan det virke som om Traavik tror at regimet og befolkningen i Nord-Korea er to sider av samme sak. Tror Traavik et øyeblikk at den nordkoreanske befolkningen virkelig ønsker å leve i et slikt samfunn – hvis de hadde et minimum av normale forutsetninger for å kunne tolke, vurdere, for ikke å si velge, fritt og med tilgang på troverdig informasjon?

Når Traavik hevder at vi i Vesten er like store ofre for manipulasjon og propaganda som nordkoreanerne selv, da må jeg spørre meg selv: Hva er egentlig forskjellen på det Traavik mener er vestlig propaganda og den virkeligheten nordkoreanerne må leve i? Den «vestlige propagandaen» hevder at Nord-Korea er totalitært, og at innbyggerne befinner seg i et stort fengsel. Den nordkoreanske statspropagandaen er antagelig det mest hatefulle som er å oppdrive i dag. Kunstnere som dekonstruerer og sammenligner fenomener, burde i det hele tatt være forsiktige når de begir seg inn i problemfelt som innbefatter ekstrem menneskelig lidelse. Særlig når lidelsen er dagsaktuell. Likheter kan være forholdsvis uinteressante så lenge forskjellene er så uendelig mange flere og større. Og tragiske.

I Minerva (17. oktober 2012) anmeldte Traavik boken Flukten fra Leir 14. Boken er Shin Dong-hyuks beretning fra de nordkoreanske konsentrasjonsleirene og ble av Traavik konsekvent anmeldt i en mistenkeliggjørende tone. Beskrivelsene av volden i Leir 14 er «splatter-preget», skriver Traavik. Det er like mirakuløst at Shin overlever i 23 år under slike forhold som den «bibelsk mirakuløse flaksen som igjen og igjen muliggjør flukten hans …»

I NRKs Nasjonalgalleriet 10. september hevdet Traavik at han ikke har holdepunkter for å si hvorvidt slike leirer eksisterer overhodet. Han har vel ikke sett dem selv? Traavik harselerer også over storselgeren Aquariums of Pyounyang, som ifølge Traavik havnet på nattbordet til George Bush, som om det skulle si noe som helst om bokens innhold og dens autentisitet. Den norskproduserte Yodok Stories, som blant annet brukes i et undervisningsprosjekt av Rafto-stiftelsen, presenteres med dårlig skjult forakt som «en nyskapende, men heldigvis kun sjelden brukt journalistisk metode: Musikalen som granskende og kritisk samfunnsreportasje hevet over ordinære krav til etterrettelighet».

Traavik virker fanget av sitt eget spill: Dekonstruksjon av statspropaganda og institusjonalisert polemikk i den globale arena. Underveis mister Traavik fullstendig overblikk og glemmer at Nord-Korea er et politisk system hvor volden ikke bare er strukturell og skjult – à la Foucault – men også ekte vare. Det finnes et punkt hvor det ikke lenger er forsvarlig å skape pop-art-performance og postmoderne morsomheter av menneskelig lidelse.

Det som virkelig forbauser med Traavik, er at han ikke ser det åpenbare: at folk som er interessert i Nord-Korea, føler empati med menneskene der. Det er regimet vi forakter, nettopp fordi det fører til så mye elendighet for dem som bor der. For de fleste av oss er dette åpenbart. Det er ikke et «dem» og «oss»-forhold som får oss til å mislike diktaturer. Det er en «oss» og «oss», identifisering med de mennesker som lever under slaveri. Men det kan hende at en slik erkjennelse ville torpedere deler av Traaviks prosjekt.

Konseptkunst er ikke nødvendigvis god konseptkunst, særlig hvis argumentasjonen rundt verket er tynt. Bør all undertrykkelse være gjenstand for «postmoderne» relativisering? Kunne Traavik gjort det samme i Hitler-Tyskland? Det kan godt være at kunst skal være utfordrende, men er vi enige i Traaviks grunngitte forutsetninger?

Nord-Korea fremstår som det nærmeste vi har kommet nasjonalsosialisme siden Det tredje riket. Traavik skjønner ikke at hele folket sitter i fengsel, det er unyansert mener han, og hevder at vi har mye å lære av den nordkoreanske nasjonalismen.

Traavik mottar massiv støtte fra Kulturrådet. Spørsmålet man bør stille, er om ikke nordkoreanske myndigheter bør ta seg av denne finansieringen.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 16.9.13.

 

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Dialog om Nord-Korea

    18. mai 2014

    «At en håndfull unge kunstnere synger «Papegøyen fra Amerika», under streng overvåking av nordkoreanske sikkerhetsfolk, uten mulighet til å formidle sine inntrykk fritt verken i Norge eller ved hjemkomst, tilfører lite eller ingenting som gir begrepet dialog mening,» skriver Bård Larsen i Bergens Tidende.

    Les mer »
  • «Kardemomyang»: En vei ut av uføret

    26. februar 2014

    «Festspillene har malt seg opp i et hjørne ved å sette opp «Kardemomyang». Ville sultne nordkoreanere sette pris på at myndighetene sender velfødde kaderungdommer til Norge for å spille trekkspill eller synge kardemommesanger på norsk for et finkledd middelklassepublikum som lar seg more over dette? Hvem vil egentlig, når man får tenkt seg om, være klakører for et slikt spetakkel? Men det finnes en mulig vei ut av uføret for direktør Beyer,» skriver Bård Larsen i BT.

    Les mer »
  • Kunstkritikk: Sovjet, du

    27. september 2013

    «Nistad lurer på om ikke jeg gjør Traavik en tjeneste, ved at Kulturrådet ved neste korsvei må si ja til Traavik, av frykt for å klebes til Civita. Vel, det er ikke helt umulig, selv om jeg nok tror at Kulturrådet er langt voksnere enn som så. Noen sjanser må man uansett ta, hvis man vil si noe i et demokrati. Det kan jo til og med være at vi lærer noe underveis?,» skriver Bård Larsen i Klassekampen.

    Les mer »
  • Nord-Korea: Trenger vi Traaviks nyansering?

    25. september 2013

    «At en anerkjent samtidskunstner samarbeider med et diktatur som Nord-Korea, vil være svært verdifullt for denne staten, og vil kunne ha som ringvirkning at andre gjør det samme. Resultatet vil bli en normalisering av vårt forhold til lederskapet i Nord-Korea, altså en stille aksept av den totalitære statens fremferd,» skriver Bård Larsen i Klassekampen.

    Les mer »
  • Traavik og Nord-Korea: Brikkene faller på plass

    18. september 2013

    «Isolasjon av Nord-Korea vil vi ikke ha, men så er det heller ikke utvekslingen av kunstneriske uttrykk som er Traaviks problem. Aftenposten oppsummerer det godt: «Traaviks forsøk på å nyansere bildet av landet resulterer i å nyansere bildet av det totalitære regimet i stedet.» Bård Larsen svarer Morten Traavik og Per Ananiassen i Aftenposten.

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »