Demokrati og rettigheter

Mannen mot systemet

Filmens kritikk av maktkonsentrasjon kunne for så vidt passet på en rekke forskjellige samfunn. Mennesket mot systemet er ikke en dikotomi som kun passer dagens Russland. Men selv om filmen formidler en universell fortelling, er det åpenbart at Zvjagintsev hovedsakelig ytrer en skarp kritikk av nepotismen som gjennomsyrer dagens Russland, skriver Eirik Løkke om Leviathan.

Publisert: 27. januar 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

”Leviathan” er et glitrende portrett av Putins Russland. 

Leviathan

Regi: Andrey Zvjagintsev

I motsetning til flere av den siste tids storfilmer, er Andrey Zvjagintsev Leviathan ikke basert på en virkelig hendelse. Ikke desto mindre er Zvjagintsev storslåtte filmatisering en mer realistisk skildring enn mange av filmene som for tiden dominerer lerretet. Karakterene i Leviathan er fiktive, men historien de forteller utspiller seg antagelig på daglig basis. I så måte er filmen et glitrende portrett av det moderne Russland. Man skal være mer enn politisk blind for ikke å se Putin-regimets åpenlyse demontering av sivile og politiske rettigheter. Som Boris Nemtsov, tidligere vise-statsminister under Boris Jeltsin, uttalte på Civitas frokostmøte i dagene før «presidentvalget» i 2012: «Korrupsjon er ikke et problem – korrupsjon er SELVE SYSTEMET i Russland.»

I Leviathan har Zvjagintsev foreviget den klassiske historien om mannen mot systemet, i form av bilmekanikeren Kolya og hans kamp mot den lokale borgermesteren Mer, som er besatt av tanken om å ekspropriere (tilrane) seg Kolyas bolig med den hensikt å bygge et kommunikasjonssenter. Kolya får hjelp fra den Moskvabaserte advokaten Dima, i et forsøk på å søke rettferdighet i det russiske rettssystemet. Men kampen blir, som man kan forvente i et land uten uavhengige domstoler, både lang og vanskelig.

LeviathanMan trenger som sagt ikke full oversikt for å se hvordan filmens plot avspeiler en høyst reell virkelighet. I 2014 gav Russlands mest kjente politiske fange, Mikhail Khodorkovsky, ut boken My fellow Prisoners. Den gir et usminket bilde av det russiske retts- og fengselssystemet. En enda klarere bilde av det dysfunksjonelle systemet kom til uttrykk i den såkalte Magnitsky-saken, hvor revisor Sergey Magnitsky avdekket korrupsjon innen politiet, og fant klare bevis for deres samarbeid med russisk mafia. Men fremfor å åpne sak mot korrupte politifolk, valgte den russiske påtalemyndigheten å arrestere Magnitsky. Kort tid etter arrestasjonen ble han funnet død i fengselet.

Et tredje eksempel på farsen som preger det russiske rettssystemet er den pågående saken mot opposisjonslederen Alexei Navalny. Vi kan bare tenke oss hvor mange flere overgrep det russiske rettssystemet daglig gjør seg skyldig i, både i og utenfor Moskva. Det er kanskje en mager trøst, men om ikke annet har Zvjagintsev med Leviathan gitt de mange vanlige russere som daglig står overfor urettferdighet en klar stemme.

Leviathan er på alle måter et filmatisk mesterverk. Ikke bare er skuespillerprestasjonene på et høyt nivå, men også det visuelle imponerer. Markante, storslåtte omgivelser i Barentsregionen gir et solid billedmessig bakgrunnsteppe for filmens tema. Legger vi til Leviathans intelligente bruk av metaforer, er det ikke vanskelig å forstå at filmen allerede før Oscarutdelingen har innkassert flere priser.

Sist, men ikke minst, har Zvjagintsev tatt seg tid til å fortelle historien. To og en halv time kan ofte fortone seg som langtrukket – i Leviathan er det langsomme tempo en klar styrke. For det er én ting å lese om de mange farsene som det russiske politiske systemet fremviser; det er noe annet å forstå. Her lykkes Zvjagintsev svært godt.

Leviathan er kort fortalt film på sist beste, hvor seerne får tid til både å fordøye inntrykkene og reflektere over tematikken. Budskapet kan vanskelig misforstås, men som nevnt, det virkelig imponerende med Leviathan er skildringen, ofte med et tragikomisk element, av hvordan vanlige russere kommer til kort i møte med systemet.

Selv om Russland er dens geografiske og tidsmessige plassering, er Leviathan noe mer enn en kritikk av russisk innenrikspolitikk. De filosofiske problemstillingene som Zvjagintsev adresserer har en universell karakter, og anskueliggjør hvordan autoritære samfunn bidrar til å undergrave det genuint menneskelige.

Filmens kritikk av maktkonsentrasjon og dens påvirkning på mellom-menneskelige forhold kunne for så vidt passet på en rekke forskjellige samfunn. Mennesket mot systemet er ikke en dikotomi som kun passer dagens Russland. Men selv om filmen formidler en universell fortelling, er det åpenbart at Zvjagintsev hovedsakelig ytrer en skarp kritikk av nepotismen som gjennomsyrer dagens Russland. Filmen er full av replikker og symbolikk som kommenterer dagsaktuelle hendelser i landet, blant annet punkbandet Pussy Riot.

Et paradoks, som har blitt gjenstand for internasjonal oppmerksomhet, er det faktum at filmen har fått støtte fra det russiske kulturdepartementet. Den beslutningen gikk neppe innom Putin, og man kan lure på om kulturdepartementet egentlig skjønte hva de sa ja til. Gjenkjennelig kritikk fra det offisielle Russland har da også fremkommet i tråd med filmens økende popularitet utenlands. Filmens karakterer har i følge kulturminister Vladimir Medinsky ”absolutt ingenting med han selv eller hans venner å gjøre”. Det faktum at kulturministeren uttaler dette offentlig tyder jo ganske mye på at det komplett motsatte er tilfelle.

Leviathan er ingen optimistisk film, men optimisme er heller ikke et ord mange vil bruke om Putin-regimet. Ord som klassisk tragedie og dystopi beskriver filmen bedre – det beskriver for så vidt også Putin-regimet bedre. I mars vil antagelig Leviathan få Oscar for beste utenlandske film, med påfølgende indignert kritikk fra Kreml om vestlig arroganse. I så måte skal det bli svært interessant å se hvordan filmen mottas i Russland etter den planlagte premieren i begynnelse av februar. Og ja, bare for å ha sagt det – filmen anbefales naturligvis på det sterkeste for norske kinogjengere, også for dem som har begrenset interesse av russisk politikk.

Innlegget er publisert hos Minerva 27.1.15.