Legg ned rovviltnemndene!

En av hensiktene bak lokale rovviltnemnder var å redusere konfliktnivået. Skarpe politiske skiller internt i nemndene og vedtak som hele tiden utfordrer grensene for nemndenes myndighet, bidrar de til det motsatte. Haakon Riekeles i Internrevisjonen i Aftenposten.

Haakon Riekeles

Publisert: 22. desember 2018

Vi er igjen kommet til tiden på året der norsk politikk kastes ut i en rituell, men høyst opphetet ulvedebatt. Startskuddet er at regjeringen har behandlet klager på rovviltnemndenes vedtak om felling av ulv. Denne gangen har regjeringen landet ned på at to av de tre ulveflokkene nemnda ville felle i ulvesonen, får leve, mens én skal drepes. Dette fremstilles av ulvemotstanderne som et stort svik. Sannheten er bortimot det motsatte.

Det faglige rådet fra fylkesmennene var at opptil tolv ulv utenfor ulvesonen, men ingen innenfor ulvesonen, skulle felles. Denne anbefalingen var basert på at kriteriene for felling som Stortinget har vedtatt, ikke er oppfylt i ulvesonen, selv om bestanden er noe over bestandsmålet. Et flertall i rovviltnemnda for ulvesonen valgte å se helt bort ifra det, og vedtok felling av tre hele flokker i ulvesonen, i tillegg til tolv ulv utenfor.

Maskert som forvaltning

I teorien er nemndene satt til å utøve forvaltning basert på det Stortinget har vedtatt. I praksis er det blitt partipolitiske organer maskert som forvaltning. Medlemmene er politikere, foreslått av fylkestingene. Hvem som foreslås, er en del av den vanlige politiske hestehandelen der alle slags verv fordeles. Ikke overraskende er det gjerne politikere med et sterkt syn på rovdyr som ender der. Senterpartiet er for eksempel klart overrepresentert i de åtte nemndene i forhold til partiets oppslutning.

Nemndene oppfører seg slik man skulle forvente av et politisk organ. Ulvemotstanderne foreslår felling av så mange ulv som de tror de kan komme unna med. Ulvetilhengerne foreslår at ingen ulv felles, selv utenfor ulvesonen. Siden ulvemotstanderne er i flertall, vinner de.

Det er ikke slik nemndene skulle fungere. En av hensiktene bak lokale rovviltnemnder var å redusere konfliktnivået. Skarpe politiske skiller internt i nemndene og vedtak som hele tiden utfordrer grensene for nemndenes myndighet, bidrar de til det motsatte.

Lokal forankring

Nemndene skulle også gi en lokal forankring av rovdyrpolitikken. For at den skal være reell, må selvfølgelig nemndene en gang iblant kunne avvike noe fra den faglige innstillingen. Det er imidlertid ikke små lokale justeringer man ser, snarere at nemndene legger til grunn en alternativ tolkning av kriteriene for å felle ulv, for konsekvent å foreslå at det felles så mange som mulig.

For å ha lokal forankring, må også nemndene være representative. Målinger viser at også blant dem som bor i områder med ulv, er det et flertall i befolkningen som er positive til ulv i norsk natur. Det er ikke reflektert i nemndene.

Ulvemotstanderne i nemndene har oppnådd en dobbel seier. Først har de fått regjeringen til å gå med på felling av en hel ulveflokk i ulvesonen, mot faglige anbefalinger. Deretter har de nok en gang bidratt til økt konfliktnivå i rovdyrpolitikken, basert på at det urimelige kravet om felling av tre hele ulveflokker ikke er fulgt. På den måten bidrar nemndene til å undergrave norsk naturforvaltning. Det er på tide at rovviltnemndene legges ned.

Innlegget var publisert i Aftenposten 20. desember 2018.