Demokrati og rettigheter

Krenkelsestyranniet er byttet ut

Erik Poppe må gjerne insistere på å lage filmer som hverken krenker eller utfordrer offentligheten. Mye kan sies om en slik tilnærming, men noe stort forsvar for ytringsfriheten er det ikke, skriver Eirik Løkke på Aftenposten.no.

Publisert: 10. januar 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Det er unektelig noe paradoksalt over at en filmskaper som Erik Poppe, som lever av kunstneriske uttrykk, stiller spørsmål ved hvilken rett vi har til å komme med utfordrende ytringer.

Det demonstrerer en dårlig forståelse av ytringsfrihetens betydning.

Ytringsfrihetens essens oppsummeres best gjennom George Orwells legendariske setning: Ytringsfrihet er retten til å fortelle folk det de ikke liker å høre.

Religiøse mennesker kan selvsagt ikke være unntatt fra dette helt fundamentale prinsipp for ethvert deliberativt demokrati.

Som avdøde filosofiprofessor og tidligere Holbergpris-vinner Ronald Dworkin understreker, er karikaturer en svært viktig del av et fritt samfunn, ettersom det åpner for en type ytringer som KUN kan formuleres i form av nettopp karikaturer.

Dette er et poeng som også Jon Michelet (Aftenposten 9. jan) fullstendig overser i sin kritikk av Knut Olav Åmås. Michelet understreker, i likhet med Poppe, at man bør unngå «krenkende» tegninger.

Både Poppe og Michelet glemmer dessuten at krenkelsesbegrepet i en politisk forstand er nærmest ubrukelig – for hvem skal definere når noe er krenkende? Og på bakgrunn av hva?

Dersom vi for alvor mener at ideen om krenkelser er gyldig, vil det før eller senere lede til det Flemming Rose kaller «Taushetenes Tyranni». Dette fordi ulike grupper da vil kunne fremlegge krav om at akkurat deres tabu må respekteres og således umuliggjøre et fritt ordskifte.

I et liberalt demokrati kan ingen grupper påberope seg særbehandling, hverken fra kritikk eller harselas. Alternativet er en oppskrift på å undergrave demokratiet.

Michelets påstand om at medienes tilbakeholdenhet var et uttrykk for besinnelse, ikke feighet, står knapt til troende.

Som daværende redaktør i The Spectator, Boris Johnson, understreket: «Årsaken til at vi ikke valgte å trykke karikaturene var det enkle faktum at vi var redde». Slik var det naturligvis også i Norge.

Vurdert etter generelle nyhetskriterier burde karikaturene helt åpenbart ha vært trykket, slik at det avislesende publikum selv kunne vurdere forholdsmessigheten i reaksjonen.

Det samme er tilfellet med Charlie Hebdo.

Et åpenbart argument for å trykke tegningene, er at publikum selv skal kunne bedømme om slike karikaturer er så provoserende at de som tegnet dem, fortjente å bli drept.

Et tredje og siste argument for å publisere karikaturene er spredning av risiko. Dersom alle aviser valgte å publisere karikaturene, ville det begrense risikoen, samtidig som det ville sendt et soleklart signal til offentligheten om at voldelige represalier ikke skal belønnes.

Jihadistenes reaksjoner er i seg selv med på å legitimere tegningene.

Hadde alle muslimer trukket på skuldrene av karikaturene, ville behovet for å trykke dem blitt betydelig mindre.

Men inntil alle aksepterer prinsippet om at ytringer kun kan møtes med ytringer, har faktisk provokasjoner og såkalte krenkelser en verdi i seg selv.

De eneste som kan endre dette, er de muslimene som selv hevder seg krenket.

Det positive, om man kan bruke et slikt uttrykk, etter massakren på Charlie Hebdo, er de offentlige reaksjonene.

Avisredaksjonene virker å være langt mindre servile nå enn for ti år siden.

Krenkelsestyranniet er byttet ut til fordel for journalistiske kriterier og en dypere forståelse for hva ytringsfrihet de facto er.

Erik Poppe må gjerne insistere på å lage filmer som hverken krenker eller utfordrer offentligheten. Mye kan sies om en slik tilnærming, men noe stort forsvar for ytringsfriheten er det ikke.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 9.1.15. Se også:

Ytringsfrihet – 10 essays

Red. Lars Gauden-Kolbeinstveit

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt liberale demokrati. Samtidig er ytringsfriheten omstridt, og med jevne mellomrom oppstår det debatter om dens begrunnelse og dens grenser.

Debatten om ytringsfrihet er sammensatt, og uklarheter omkring dens begrunnelse og mål bidrar noen ganger til en debatt hvor en snakker forbi hverandre. Samtidig tvinger uklarhetene frem tydeligere definisjoner av hva man mener når man snakker om ytringsfrihet.

Globaliseringen, et stadig mer flerkulturelt samfunn og det banale faktum at mennesker alltid har ulike meninger og oppfatninger, gjør det nødvendig med debatter om ytringsfrihet. Bidragsyterne til denne antologien har på forskjellige måter bidratt til en klargjøring av ytringsfrihetens begrunnelser, dens dilemmaer eller mangel på sådanne.

Boken kan bestilles eller lastes ned gratis her.