Fotballtrener Jørn Andersen kan havne i samme klisteret som selveste Leni Riefensthal.
Som kjent har den tidligere utenlandsproffen og nå tyske statsborgeren Jørn Andersen skrevet kontrakt som trener for det nordkoreanske herrelandslaget i fotball. Nyheten har for det meste blitt møtt med undring og dyp skepsis. Men enkelte har vært positive. En av dem er overraskende nok professor Stein Tønnesson ved PRIO.
Til Aftenposten (12.5) uttalte han følgende: ”Jeg antar at Andersen ikke er blitt en embetsmann i regimet, men at han er ansatt for å trene et fotballag. Skal man alltid unngå å bli en del av noe, så blir det galt å dra til Nord-Korea også … Da blir det feil å gi mat til de som sulter i landet, for man skal jo ikke hjelpe når det er regimets feil at folk sulter?”
Dette synes jeg er et svakt resonnement.
For det første er det slik at Nord-Korea er gjennomført totalitært (dette vet jo Tønnesson). Noe som igjen betyr at regimet og ideologien er over alt, og i alle fall der herredømmet kan slippe til og har en viss oversikt. Det finnes med andre ord ingen uavhengige organisasjoner eller offentlige aktører i landet. Det nordkoreanske fotballforbundet har ingen som helst autonomi fra parti og lederskap, og regimets klo over landslagets sportslige ledelse og utøvere er åpenbar. Det er ikke uten grunn at både det kvinnelige og mannlige fotballandslaget bærer navnet Songun. Songun er den offisielle betegnelsen for landets offisielle doktrine, innført av Kim Jong-il, og som gjorde militæret til eneveldig organ i landet. Songun er å finne i forlengelsen av at Nord-Korea mener seg å være i konstant krigsmodus, og at den største andelen av statsbudsjettet derfor alltid skal gå til militæret.
Både trenere og spillere har blitt møtt med betydelige sanksjoner fra regimet hvis de har prestert dårlig. Når landslaget deltar i internasjonale turneringer i frie land, blir spillerapparatet fotfulgt av regimets vaktbikkjer. Utøverne blir eskortert inn og ut av busser og får strengt tatt ikke oppleve stedene de reiser til. De får ikke lov til å se på fjernsyn eller høre på radio uten streng forhåndssensur, som praktisk sett betyr å spille kort i stedet.
Noen landslagsspillere har klart å hoppe av, med alt det innebærer for familiene hjemme i Nord-Korea. Hva gjør Andersen den dagen en spiller ber om hjelp til å hoppe av – eller ytrer sin nød?
Rekrutteringen av idrettsutøvere skjer heller ikke på sosialdemokratisk breddeidrettsvis i Nord-Korea. Landet er et kadersamfunn av dimensjoner, hvor små barn fostres frem i rene broilerfabrikker for å bli Juche-helter. Avhoppere kan fortelle om hvor sammenvevet toppidrett, regime og ideologi er. Når utøverne kommer hjem fra utlandet (ofte Sør-Korea), blir de satt under økt overvåking, grundig forhørt om ideologisk lojalitet og mistenkeliggjort med den begrunnelse at de umulig kan ha unngått å bli smittet av fiendtlig tankegods. Hvis utøverne ikke gjør det bra i konkurranse, blir ideologi-forhørene intensivert. Idrettsutøverne er selvfølgelig pålagt å være aktive i kommunistpartiet. Her følger også sesjoner (Party Criticism Sessions) hvor idrettsutøverne må kritisere hverandre for avvik fra partilinja. Idrettsutøvere er objekter som skal utplasseres for å ivareta partiets interesser, og de betraktes som partiets eiendom, blir det fortalt.
Det er dette systemet Andersen må innordne seg under, forholde seg til og ta konsekvensene av. Han blir en medspiller for regimet, enten Andersen vil det eller ei. Det er naivt å tro at Andersen har forhandlet frem en kontrakt som tilsier noe som kan minne om sportslig og organisatorisk frihet.
Andersen blir med andre ord i alle praktiske betydninger av ordet embetsmann for et totalitært regime.
For det andre er det vel ingen som hevder at man ”alltid skal unngå å bli en del av noe”, slik Tønnesson argumenter. Ingen har tatt til orde for en fullstendig boikott av Nord- Korea. Det er få – om noen – som tar til orde for handelsboikott mot Nord-Korea, så lenge det ikke dreier seg om det FN-sanksjonerte forbudet mot eksport av våpen, avansert teknologi eller luksusgoder til et allerede velfødd nomenklatur.
Det er viktig at den som involverer seg i landet, nøye vurderer hva slags rolle man blir tillagt. Dette er igjen er spørsmål om graden av involvering og legitimering av regimet, og på hvilke premisser. Det er som kjent ikke slik at alt som ikke er forbudt er greit, moralsk sett. Jørn Andersen har tatt et valg mot ukjent vederlag. Det er ingen andre enn Andersen som kan gjøre noe med den saken.
Nord-Korea har et drakonisk regime. Vi snakker tross alt om et land som bruker sin egen befolkning som biomasse. Vi vet også at ledelsen i Nord-Korea satser tungt på idrett i propagandaøyemed. Det er slik landet vil hevde seg internasjonalt og vise styrke. Og det er særlig fotballen som er satsingsområde. Idrett som agitasjonspropaganda er ikke noe nytt i totalitære stater. Vi kjenner det fra det tidligere Sovjetunionen og de østeuropeiske statene. Forskjellen er bare at der hvor disse landene var autoritære og problematiske, er Nord-Korea flere hakk verre. Utrolig nok.
Kim Jong-un tok nylig til orde for at Nord-Korea skal arrangere fotball-VM og OL. Nord-Koreas nasjonalarena, Rungrado 1. mai stadion, som er verdens største med plass til 150 000 tilskuere, ble nylig rehabilitert for ufattelige summer. De senere årene har budsjettet til idretten økt med nesten 20 prosent hvert år. Dette mens Nord-Korea opplever den mest depriverende sultkatastrofen siden slutten av 1990-tallet.
Det er altså fra denne potten Jørn Andersen skal heve lønn.
Å trene selve kronjuvelen i Kim Jong-uns påkostede og aggressive frieri til omverdenen kan selvsagt ikke sammenlignes med å sende inn mat til en sultende befolkning (som skjer i stor skala), noe regimets prioriteringer ettertrykkelig fastslår.
Sagt på enkelt: Alt kan ikke sammenlignes med alt. Når man nærmer seg et skrekkregime må man kunne skille mellom roller, mellom rett og galt. Det hadde for eksempel vært langt mindre problematisk om det norske fotballforbundet innledet et barneidrettsprosjekt i Nord-Korea, selv under en viss regimekontroll. Det er, som de fleste vet, umulig å gjøre noe som helst i landet uten nøye overvåking og loggføring. En forutsetning for denne typen (utvidet) kulturutveksling må selvsagt være at det er de eksterne organisasjonene som selv bekoster prosjektene, og at de ikke innlemmer seg i rene kaderprosjekt.
Andersen har naturligvis ikke påtatt seg en humanitær oppgave. Noen vil kanskje hevde at Andersen bare er en enkel fotballgutt som skal trene et fotballag. Andre at han er en slags variant av den naive Dennis Rodman, som lot seg bruke av regimet i sportslig øyemed for noen år siden. Men er det ikke heller slik at Andersen er i ferd med å dele noe av skjebnen med filmskaperen Leni Riefensthal, den propagandistiske estetikkens fremste eksekutør? Nå skal man ikke sammenligne genialitet her, for der er det lite å hente. Men også Leni Riefenstahl mente at hun utelukkende gjorde det hun kunne best: Nemlig å lage film. Også på oppdrag av det nasjonalsosialistiske sportsministeriet. At Olympia, filmen om Berlin-olympiaden i 1936, ble en formidabel suksess og ambassadør for tyranniet, var ikke hennes problem eller anliggende.
Innlegget var publisert på Minervanett.no torsdag 12. mai 2016.