Av Bård Larsen, historiker i Civita
I lørdagens Klassekampen skriver Jens Malling om ukrainske planer om å fjerne minnesmerker som hyller sovjettiden. Motivet fra myndighetene er, slik jeg tolker Malling, at regjeringen i Kiev har en antirussisk agenda. «Statuer og minneplaketter skal fjernes og ødelegges hvis de hyller helter (sic) fra sovjettida,» skriver han.
Sovjetisk arkitektur og propaganda er dypt fascinerende, til tider imponerende vakker. Dessuten er minnekultur i seg selv en studie verd, særlig i områder med høyt historisk konfliktnivå.
Få har fått kjenne totalitære statsmakters fremferd så brutalt som ukrainerne. Millioner døde under Holodomor, Stalins planmessige tvangskollektiviseringer. Som sovjetisk satellittstat ble ethvert tilløp til ukrainsk selvstendighet slått ned med en jernneve. Hundretusener strøyk med i lemfeldige utrenskinger.
Da tyske styrker veltet inn i 1941 ble regionen omgjort til et slakterhus av episke dimensjoner.
Etter den andre verdenskrig måtte ukrainerne finne sin plass i det sovjetiske hegemoniet, frarøvet muligheten til selv å reparere sine nasjonale traumer. Den russiske befolkningen ble utnyttet som demografisk middel i russisk hegemonibefestelse. Det var derfor ikke overraskende at nitti prosent av ukrainerne i desember 1991 stemte for å bryte ut av rest-Sovjet.
Dette har Meling utelatt i sin artikkel. I stedet kan vi lese at «innbyggerne i Saporosje fortviler» over planene om demontering. Han har intervjuet en rekke innbyggere i Saporosje som alle sier det samme: At demonteringen, særlig av Lenin-statuer, er en skam. Et av Mallings intervjuobjekter undrer seg over hvorfor man fjerner Lenin-statuer når man ikke river slott og mausoleer. Det er jo ikke annet enn historie. Malling gjør intet forsøk på kontekstualisering.
Malling hevder videre at nye herskere river ned de gamle monumentene for å bygge nye, som om det ene er like godt eller dårlig som det andre. «Slik er det alltid», skriver han. Men er det virkelig så enkelt?
Noen historiske epoker er åpenbart verre enn andre. Det sovjetiske koloniveldet og den kommunistiske diktaturtiden var ille. Det er selvsagt ingen selvfølge at veinavn og statuer av gamle diktatorer og folkemordere blir stående etter at regimene har falt.
I Ukraina er det som i alle gamle kommuniststater solide innslag av «ostalgi», og det er selvsagt interessant i seg, men her må da Malling ha vært i stand til å lete frem andre stemmer også. Fantes det ikke et eneste menneske i Saporosje som kunne fortelle at de ble kvalme av å se Lenin på en pidestall?
Malling skriver i kontekst av en ny lov i Ukraina som forbyr kommunistisk og nazistisk symbolbruk og propaganda. Jeg går ut fra at Malling og jeg er enige om at det er en håpløs og dypt illiberal lov. En lov som forhåpentligvis blir opphevet eller avvist av domstolene. At demontering av Leninstatuer og andre relikvier skjer i forlengelsen av disse lovene er selvsagt noe å tenke over.
Men den dårlige loven og demontering av den totalitære arvens synlige symboler i bybildene er ikke nødvendigvis en og samme sak. Det er en grunn til at vi ikke finner Hitler-byster på Berlins torgallmenninger. For mange ukrainere har kommunisttiden et like katastrofalt ettermæle som den nazistiske okkupasjonen. Komplekst er det også at så mange ukrainere stilte seg på okkupantenes side, både som håndlangere for kommunistene og som eksekutører for den nazistiske jødeutryddelsen. Det er altså nok å ta av for den som er interessert i historie, nasjonale gjenfortellinger og forestilinger om skyld og uskyld. Men Malling pirker bare så vidt på overflaten og det er vanskelig å forstå tanken bak.
Malling skriver også om Saporosjes stolthet, den gigantiske demningen Dneproges som ble bygget av russerne (men også av General Electric) på 1930-tallet. Dneproges ble sprengt av Den røde hær i 1941 slik at den ikke skulle havne i hendene på tyskerne. Det kostet nærmere 100.000 menneskeliv da en flodbølge forutsigelig raste nedover landsbygda. Regjeringen i Kiev, den gang russiskvennlig, bidro aktivt til at historien forble mørklagt. Det jobbes lokalt i Saporosje for et eget minnesmerke. Ville ikke det vært av interesse for Malling, siden han åpenbart har stor interesse for manifestering av minnekultur?
Innlegget er publisert i Klassekampen onsdag 10. juni 2015.