Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

En båt i et opprørt hav

Publisert: 03.03.2020
Bård Larsen Bård Larsen

I globaliseringens tid har liberale demokratier få andre muligheter enn å forholde seg til verden slik den er. Det gjelder å finne de rette strategier for å vinne gjennom, både innen handel, politikk og sikkerhet. Skal vi holde autoritære «inne i varmen», slik EU gjør med Ungarn og Polen? Heller gulrot enn pisk? Eller skal vi slå hånda av dem og flekse liberale og prinsipielle muskler? Hvordan skal Norge som nasjon orientere seg i dette landskapet?

De fleste forstår at dette er store dilemmaer uten noen åpenbar eller optimal løsning. Likevel må vi tenke over hva de langsiktige konsekvensene kan bli, dersom vi ikke manøvrerer riktig i dette farvannet. For å si det litt dystert: De autoritære kreftene som omgir oss, er attraktive for mange borgere, men også avanserte, teknologiske, mektige aktører. Vi som er liberale demokrater, har fremdeles en tendens til å tro at vår styreform er alle andre overlegne, nærmest av historisk og moralsk lovmessighet.

I tyske Kai Strittmatters bok «We Have Been Harmonised – Life in China’s Surveillance State» kan vi lese om et Kina der rettsstaten ikke eksisterer i noen meningsfull forstand. Tvangsmakten er til for å eliminere dissens.

I Xi Jinpings rike gjøres dette ved å bruke loven, som bare gjelder borgerne, ikke staten. De må stå til rette for sin feiltenking, gjerne på TV. Det mye omtalte kredittsystemet rangerer borgere i et enormt sosialt hierarki der dydsmønstre belønnes og de «asosiale» straffes med reiseforbud og skolenekt. Såkalte «omskoleringsleire» er på vei tilbake i Kina. Den brutale nedslaktingen av demokratiforkjempere i 1989 revitaliserte kommunistpartiet. I dag er hendelsen bokstavelig talt visket ut av den kinesiske offentligheten.

Kommunistpartiet sitter på et maktapparat som ingen tidligere autokratier har vært i nærheten av. Ifølge Strittmatter har de gjenoppfunnet diktaturet og tilpasset det til informasjonsalderen. De sitter på et enormt digitalt potensiale til å underminere Vesten, noe trollfabrikkers kapasitet og effekt bør være et forvarsel om.

I 2013 lanserte Kinas eneveldige president Xi Jinping det såkalte «Belte- og vei-initiativet», delvis etter modell av den historiske Silkeveien, som gjorde Kina til en stormakt for flere hundre år siden.

Kinas økonomiske og sosiale innflytelse over hele kloden skjer med en enorm effektivitet og hastighet. Det dreier seg om varehandel, men også om teknologieksport og infrastrukturinvesteringer.

Det er mulig å hevde at kinesernes strategi er en form for imperialisme via spredning av myk makt gjennom økonomi snarere enn gjennom diplomati eller erobring.

I 2013 lanserte Kinas eneveldige president Xi Jinping det såkalte «Belte- og vei-initiativet», delvis etter modell av den historiske Silkeveien, som gjorde Kina til en stormakt for flere hundre år siden.

Kinas økonomiske og sosiale innflytelse over hele kloden skjer med en enorm effektivitet og hastighet. Det dreier seg om varehandel, men også om teknologieksport og infrastrukturinvesteringer.

Det er mulig å hevde at kinesernes strategi er en form for imperialisme via spredning av myk makt gjennom økonomi snarere enn gjennom diplomati eller erobring.

Kommunistpartiet finner vitale nedslagsområder, som vestlige universiteter. Store utdanningsinstitusjoner mottar solide pengesummer fra kinesiske givere og gjennom skolepenger fra kinesiske studenter, som er pålagt å følge partilinja. Noen steder kreves motytelser i fullt dagslys, som at pensum ved institusjonene skal vise aktelse for Kina.

Kinesiske dissidenter opplever å bli truet av regimetro studenter. Australia og New Zealand, som har Kina som viktigste handelspartner, opplever det etterretningstjenestene deres omtaler som ekstremt press. Universitetene er særlig utsatt, studenter blir oppfordret til ikke å krenke kinesiske følelser. Forlag kvier seg for å publisere Kina-kritiske bøker. Akademikere og forfattere blir utsatt for trusler.

I Cambridge i Storbritannia gjorde et velrenommert forlaget seg særlig bemerket da det fjernet 3000 artikler om Kina fra databasen sin. Også dette i frykt for å miste tilgang på det kinesiske markedet. Forlaget måtte trekke beslutningen etter massiv kritikk fra forskere verden over.

Et mer barokt eksempel er fra Danmark, der kinesiske myndigheter, ifølge kritikere, driver utpressing gjennom sin avtale om lån av pandaer til dyrehagen i København. Danmark har i de senere årene vært med på å legitimere Kinas aggressive fremferd i bytte mot store handelsavtaler, og pandaene representerer et knefall for et diktatur, mener kritikerne. Pandaene ankom Danmark med stor statlig pomp og prakt, deriblant et kostbart orkesterverk komponert for anledningen. Dyrehagen takket for gesten med å fjerne Taiwan fra det store verdenskartet i anlegget.

Metoden er klar fra kinesisk hold: Invester og kontroller. Money talks. Selv om det fremstår absurd at kommunistpartiet styrer et kapitalistisk samfunn, er fremdeles Kina et ideologisk prosjekt. Kina har aldri vært så ekspansjonistiske under kommunistpartiets ledelse som under Xi Jinping.

Det er riktig som mange hevder, at Kinas særegne form for kapitalisme har gitt landet en gigantisk middelklasse. Samtidig har gapet mellom fattig og rik vokst enormt under kommunistpartiets ledelse. Korrupsjonen florerer. Partiets «kampanjer» mot korrupsjon har langt på vei skjedd som et verktøy for å knuse interne økonomiske og politiske rivaler.

Lenge var den rådende forestilling i Vesten at kapitalisme med nødvendighet ville føre til liberale reformer og et mer åpent samfunn. Men den kinesiske kapitalismen er pseudokapitalisme. De siste tiårene har vist et Kina som blir mer og mer autoritært, samtidig med at Kina som investor vokser inn i himmelen. Kina har ikke har en fri markedsøkonomi, ingen transparens, enn si personlig frihet. Det er partiet som bestemmer.

En av de store kattepinene for liberale demokratier er hvordan de skal forholde seg til et voksende og tiltagende autoritært Kina. Hva med lille Norge?

– Vi må passe på at det som snart er verdens største økonomi med så mange mennesker, trekkes inn slik at vi snakker med dem og stiller tydelige krav, sa Erna Solberg til VG nylig. Solberg sier det alle norske regjeringssjefer vil si. Norsk utenrikspolitikk er en balansekunst mellom plikt og realisme, og utfallet vil alltid bli kritisert av noen, og ikke alltid uten grunn.

Er imaget Norge gjerne vil gi inntrykk av til utlandet er helt sannferdig? Regjeringens plattform fra Granavolden legger vekt på en «lang tradisjon for kontinuitet» der det er «bred enighet om de verdiene politikken bygger på: demokrati, menneskerettigheter og folkeretten.» Regjeringen vil «styrke arbeidet for menneskerettigheter, samt «bidra til utvikling av et sanksjonsregime mot personer for grove brudd på menneskerettighetene.» I tillegg skal eksportlisenser «legge vekt på respekt for grunnleggende menneskerettigheter.»

Hva den såkalte normaliseringsprosessen etter at vi gjenopprettet forholdet til Kina egentlig innebærer, vet vi ikke helt. Fra regjeringshold hevdes det at menneskerettigheter er på dagsordenen. Naturlig nok får vi ikke referat fra samtaler mellom norske og kinesiske myndigheter. Det legges heller ikke skjul på at regjeringen prioriterer frihandelsavtalen med Kina høyt. Målet er å tredoble eksporten til Kina og «trettendoble» lakseeksporten.

Press mot autoritært lederskap kan gjøre vondt verre. Effekten kan være motsatt, de strammer skruen til mot egne borgere. Like fullt kan press ha en funksjon som oppdemmingspolitikk for oss som nasjon. For vår sikkerhet og våre langsiktige interesser som liberale demokratier. Her ligger det en moralsk og ideologisk dimensjon som også har et innslag av egeninteresse. Liberale demokratier må vise styrke og prinsippfasthet i en verden der grunnleggende verdikamper utspiller seg. Vi må heller ikke miste det av syne at vår form for kapitalisme er en kapitalisme som også forplikter med hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Vår kapitalisme er virkelig ikke den samme som den kinesiske. Kanskje er det også en tanke at liberale demokratier på sikt må tenke over hvem vi gjør oss økonomisk avhengige av. Det er få, om noen, som har illusjoner om at Norge kan påvirke Kina til å behandle egne borgere bedre. Det er naivt og altfor idealistisk, dessverre. Det dreier seg derimot om vår egen sikkerhet og våre egne verdier.

Tilliten til demokrati er fallende, også i vestlige demokratier. Illiberale krefter er på fremmarsj i Vesten. Autoritære stater vinner terreng langt inn til kjernen av våre frie samfunn. Det er altså ikke umulig at vi er inne i det vi kan kalle en eksistensiell fase for liberalt demokrati og at vi må jobbe hardt og kløktig for å overleve. Mye er opp til oss, og det vil kreve mot. For eksempel kan det være at norske styresmakter bør vurdere sitt forhold til Kina enda mer kritisk.

Kronikken var publisert i VG søndag 1. mars 2020.

Del denne artikkelen:

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »