Civita

  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring

Civita

Meny Lukk Meny Søk
  • Clemets Blogg
  • Hovedsaker
    • Menneskerettigheter og demokrati
    • Økonomisk frihet og utvikling
    • Velferd og den nordiske modellen
    • Politisk filosofi og idédebatt
    • Temasider
    • Politisk bokhylle
    • Bedrifter i front
  • Arrangementer
    • Civitafrokost
    • Civitakveld og debattmøter
    • Oscarsborgseminaret
    • Fleslandseminaret
    • Værnesseminaret
    • Civita-akademiet
    • Civitaskolen
  • Publikasjoner
    • Bøker
    • Rapporter
    • Notater
  • Politisk ordbok
  • Podcaster
  • Om Civita
    • Civita i media
    • Medarbeidere
    • Styret
    • Akademisk råd
    • Klimaomstillingsutvalget
    • Bedrifter i front
    • Clemets blogg
    • Tidligere medarbeidere
    • Personvernerklæring
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • Civita in English
  • Menneskerettigheter og demokrati

Ein siger for europeisk tryggleikspolitikk?

Publisert: 09.05.2017
Jan Erik Grindheim Jan Erik Grindheim

 

Emmanuel Macron har vore meir oppteken av hard enn mjuk makt i utanrikspolitikken. Korleis vil det påverke tryggleikssamarbeidet i EU?

Utanrikspolitikken er heilt sentral i fransk nasjonal identitet, og noko alle dei elleve kandidatane som var med i den franske presidentvalkampen frå starten av var opptekne av. Målet deira var å gjere Frankrike stort igjen på den internasjonale arenaen. At landet som tidlegare kolonimakt ikkje alltid har vore spesielt rettvist mot alle andre, betydde ikkje så mykje: Det er trua på eigen storheit som tel når franske veljarar røyster.

Denne dimensjonen i moderne fransk utanrikspolitikk går attende til Charles de Gaulle si presidenttid frå 1959 til 1969. De Gaulle var ein konservativ fransk nasjonalist, som såg alt internasjonalt samarbeid med utgangspunkt i franske nasjonale interesser. Difor sette han òg ein stoppar for at Storbritannia – og med det Noreg – vart med i det som på 1960-talet heitte Dei europeiske fellesskap, EF.

Den same logikken låg til grunn då de Gaulle i 1966 drog Frankrike ut or den sams kommandostrukturen i forsvarsalliansen NATO: han meinte Storbritannia og USA dominerte samarbeidet for mykje ut frå eigne interesser og at Frankrike vart ståande i andre rekkje. Slik vart det heilt til republikanaren og nygaullisten Nikolas Sarkozy tok Frankrike inn att som fullverdig medlem av NATO i 2009.

Med valet av Emmanuel Macron til ny fransk president på sundag, vil Sarkozy si line i fransk utanriks- og tryggleikspolitikk fortsette. I motsetnad til konkurrenten i andre valomgang, Marine Le Pen frå partiet Front National, har Macron gitt klårt uttrykk for at han ynskjer eit tett samarbeid med USA og NATO, og at han mellom anna vil auke Frankrike sine utgifter til forsvaret som del av BNP til to prosent, slik amerikanarane sin president Donald Trump har kravd hjå europearane.

Macron har òg sagt at han støttar ein invasjon i Syria, om det syner seg at det syriske regimet har nytta kjemiske våpen mot eiga befolkning, og han støttar Trump-administrasjonen si frykt for at Iran skal får for stor påverknad i Midt-Austen, og fryktar som Trump den auka terrorfaren frå islamistiske organisasjonar i Afrika. Men kanskje viktigast av alt for amerikanarane, er at Macron er viljug til å leggje press på Vladimir Putin for å hindra ein russisk ekspansjonspolitikk i amerikanske interesseområder. Korleis samstemmer dette med den felles utanriks- og tryggleikspolitikken i EU?

I 25 år har EU arbeidd for å få til ein meir sameint utanriks- og tryggleikspolitikk, og har langt på veg lukkast med dette etter at ideen kom på den politiske dagsorden med Maastricht-traktaten i 1992. Men framleis er det opp til dei enkelte medlemsstatane å bestemme kva dei vil vere med på av felles politikk eller ikkje på dette området. Difor var sundagens val i Frankrike så viktig for EU. Hadde nasjonalisten Marine Le Pen vunne, ville ho tatt Frankrike ut av EU og den integrerte kommandostrukturen i NATO. Det ville ha endra fransk og europeisk tryggleikspolitikk radikalt.

Utfordringane for EU er likevel ikkje borte. Når britane trekkjer seg frå EU-samarbeidet fordi dei trur dei kjem attende til ein fordoms storheit på eigehand, vil det påverka den tryggleikspolitiske balansen i både EU og NATO. Med berre to stormakter attende, Frankrike og Tyskland, vil det kunne bli utfordrande å einast om kva arbeidsdelinga mellom EU og NATO skal vere andsynes bruken av mjuke eller harde maktmidlar i tryggingspolitikken.

Tyskarane ser sterke bindingar mellom dei europeiske statane som garantien for deira eige demokrati, og har tradisjonelt lege lågt i utanriks- og tryggingspolitikken når det gjelder bruken av harde maktmidlar gjennom NATO-samarbeidet. Medan den nyvalde presidenten i Frankrike, Emmanuel Macron, ser ut til å vere meir viljug til å nytte harde maktmidlar i tryggleikspolitikken etter ynskje frå USA. Vil dette påverke europeisk tryggleikspolitikk, som til no har vore retta mykje mot å støtte NATO-landas bruk av hard makt med mjuk makt for å fremme politisk stabilitet og menneskerettar rundt om i verda?

Innlegget var publisert i Nationen 9. mai 2017.

Del denne artikkelen:

Relaterte artikler

  • Kinesisk kattepine

    15. juli 2017

    «Kanskje er Norges veivalg overfor Kina et uttrykk for at norske diplomater og politikere tror de har flere strenger å spille på enn de normative,» skriver Nikolai Hegertun.

    Les mer »
  • Hvem blir Frankrikes neste president?

    3. mai 2017

    Hva slags politikk vil Macron og Le Pen føre, og hva vil det bety for Frankrike og Europa? Se video fra frokostmøtet her!

    Les mer »
  • Har de små partiene for mye makt?

    16. mars 2016

    Glem sentrum i norsk politikk. Nå er det blokkdannelser, nisjer og sakseierskap som gjelder, skriver Jan Erik Grindheim i VG.

    Les mer »
  • Kva no Europa?

    15. september 2015

    «Menneskje på flukt frå krig og konflikt, fattigdom og fundamentalisme. No bankar dei på døra til Europa. Korleis tek vi imot dei?» Jan Erik Grindheim i Nationen.

    Les mer »
  • Brendes fem utenrikspolitiske hovedlinjer er lansert

    13. januar 2015

    Mathilde Fasting refererer fra dagens frokostmøte: «Utenriksminister Børge Brende brukte dagens Civitafrokost til å annonsere sine fem hovedlinjer for utenrikspolitikken fremover: Skjerpet bevissthet om grunnleggende verdier, fremtidssikre Norge, fremme norske økonomiske interesser, resultatorientere utviklingspolitikken og satning på klima, miljø og energi.»

    Les mer »

Støtt Civita

Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita er en ideell virksomhet. Vårt arbeid består av debattmøter, seminarer, publikasjoner, skolering og viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette er gjort mulig ved hjelp av støtte fra private.

Ditt bidrag vil bidra til at Civita kan fortsette det viktige arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

GI DITT BIDRAG HER »

Akersgaten 20, 0158 Oslo
E-post: civita@civita.no
Telefon: 40 00 22 77

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på her og få siste nytt rett i innboksen:

Om Civita

Civita arbeider for økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, for å fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Civita skal realisere sitt formål gjennom utredninger og analyser, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og seminarer.

Realiseringen av Civitas formål er betinget av økonomisk støtte fra et mangfold av private bidragsytere.

Les mer »