Demokrati og rettigheter

Blåstrømpenes 8. mars

De nye kvinnekampsakene handler om hvordan vi skal komme videre i et samfunn som har full likestilling på papiret, gode velferdsordningene for familier, men som på mange områder likevel ikke kan sies å være likestilt. Mathilde Fasting i Aftenposten.

Mathilde Fasting

Publisert: 10. mars 2017

I dag er det 8. mars, og jeg benytter anledningen til å takke alle de borgerlige blåstrømpene som var med og kjempet for 1970-tallets kampsaker Kaci Kullmann Five, Annelise Høegh, Astrid Nøklebye Heiberg, Grethe Værnø og mange flere gikk i bresjen for selvbestemt abort, og likestillingsloven ble en realitet.

Blåstrømpene var mine forbilder, og jeg, sammen med mange flere jenter, fulgte opp det viktige grunnlaget for likestillingen ved å ta utdanning og bli selvstendige gjennom arbeid.

Det å ta utdanning og ha tro på at kjønn ikke skal spille noen rolle for hvilke muligheter man har, var noe jeg trodde fullt og fast på, og som jeg fremdeles mener er avgjørende.

Resultatlikhet eller valgfrihet

Blåstrømpene har ikke gått i bresjen for kvoter, hverken for fedre eller for kvinnelige styremedlemmer, selv om det var Høyres Ansgar Gabrielsen som foreslo det siste. En liberal og borgerlig likestillingspolitikk blir, i møte med rødstrømpe- likestillingen, ofte fremstilt som passiv. Grunnen er at en liberal tilnærming vil måtte være å stille spørsmål ved hensikten og målet:

Er resultatlikhet det eneste saliggjørende? Eller er det slik at valgfrihet og autonomi, uansett kjønn, er viktigst?

Blåstrømpene har argumentert mest for det siste, de individuelle mulighetene, og det bør de fortsette å gjøre. Samtidig tror jeg de må erkjenne at det individuelle påvirkes av strukturer og normer. Likestillingen påvirkes av politikk, men ikke kun det. Blåstrømpene har derfor en oppgave når det gjelder å bestemme hvor grensene for politikk skal gå.

Likestilt og likevel bakpå

Fremover vil kampsakene handle om hvordan vi kommer oss videre i et samfunn som på papiret har full likestilling, og som har noen av de aller beste velferdsordningene for familier, men som på mange områder likevel ikke kan sies å være likestilt.

Det er to saker hvor borgerlige likestillingsforkjempere kan engasjere seg i tiden som kommer.

Hvordan sørge for at yrkesvalgene ikke fører til at mange kvinner ender i offentlig sektor, og hvordan gjøre det attraktivt for menn å velge yrker som i dag er kvinnedominerte?

Det burde engasjere blåstrømpene.

Jeg har kommet frem til at blåstrømpene må følge sin liberale impuls. Det handler ikke om kvoter, men om like rettigheter. Dette er en viktig årsak til at jeg som medlem i Barnefamilieutvalget, som overrakte sin innstilling om familiepolitikken til Solveig Horne for to dager siden, har stått ved mitt tidligere forslag om en liberal foreldrepermisjonsordning som gir mor og far hver sin individuelle rettighet til foreldrepenger:

Det bidrar til at både mor og far er like lenge borte fra yrkeslivet når de blir foreldre.
Det bidrar til at de begge kan fortsette sine karrièrer og ha de samme ambisjonene.
Det bidrar til at arbeidsgiverne kan ansette begge kjønn, uten tanke på barnefødsler og barnepass.

Gratis barnehage

Jeg har også gått inn for kvartalsvise opptak i barnehagen, og for at den skal være gratis. Gratis barnehage vil gjøre det mer lønnsomt å jobbe for småbarnsforeldre, og hyppige opptak vil lette overgangen fra foreldrepermisjon til arbeid for foreldre som i dag må vente opptil et halvt år på rett til barnehageplass. Barnehage er helt nødvendig for både mors og fars yrkesdeltagelse og dermed for likestillingen.

Disse to hovedgrepene er viktigere for likestillingen og for barns oppvekst enn barnetrygden. Barnetrygden målrettes derfor mot dem som trenger det mest og er med på å finansiere permisjon og barnehage. Jeg håper at jeg har mange blåstrømper med meg for å få dette satt ut i praksis. Gratulerer med dagen!

Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 8. mars 2017.