Bård Larsen svarer Gisle Selnes om Vladimir Lenin
«Tonen i Selnes’ kritikk fremstår på grensen til det konspiratoriske», skriver Bård Larsen.
Publisert: 9. januar 2018
Litteraturviter Gisle Selnes har noen høner å plukke med mine skriverier om den russiske revolusjonen, Lenin og bolsjevikene. I både tidsskriftet Vagant (lang versjon) og nå også Aftenposten (kort versjon), serverer han ’eine grausame Salbe’, hvis budskap er at undertegnede bedriver mørkeblå historieforfalskning på vegne av norske kapitalinteresser og borgerskapet.
I den mer neddempede kortversjonen er det særlig kildebruken Selnes er kritisk til. Forøvrig har jeg ikke så mye å innvende på Selnes’ utlegninger om revolusjonens kronologi og årsaksforklaringer. At han etterlyser dette i min opprinnelige tekst viser vel mest at han ikke har forstått – eller ikke vil forstå – tekstens mål.
Det er riktig som Selnes påpeker at to av sitatene jeg bruker – som omhandler Lenins syn på individ og sosial ingeniørkunst – er hentet fra historikeren Orlando Figes’ bok A People’s Tragedy. Det stemmer også at Figes lar sitatene henge i luften som andrehåndskilder (dog ikke usannsynlige). Derfor skrev jeg også ”det fortelles”, samt at ”Lenin skal ha sagt” for vise til dette. Med litt velvilje ville nok Selnes ha forstått at denne ordbruken også innebærer en viss reservasjon.
Men siden vi er inne på Figes, og Selnes lurer på hvordan jeg vurderer bruken av sitatene, kan det være på sin plass å påpeke at Figes skriver mer i avsnittet Engineers of the Human Soul som sitatene er hentet fra (noe Selnes har utelatt i sin tekst): ”Uansett om dette skjedde eller ikke, illustrerer historien en generell sannhet: Det ultimate målet for kommunistssystemet var å forandre på menneskenaturen. Det var et mål som ble delt av de andre såkalte totalitære regimene i mellomkrigstiden.”
Videre er Selnes oppgitt over at jeg har benyttet et Lenin- sitat gjengitt av den amerikanske forfatteren, oversetteren og filosofen Max Eastman. Sitatet er ikke hentet fra et forord i 1948, men fra Eastmans egen bok Reflections on the Failure of Socialism (1955), og mer konkret i hans utlegning av den leninistiske moral. Det er riktig at Eastman ikke oppga primærkilden i sitt eget verk. Det er selvsagt dumt, og det var dessverre en ”uvane” som var ganske utbredt på den tiden.
Selnes avfeier Eastman som en «antikommunist». Skal man tolke Selnes er sitatet noe den tidligere kommunisten Eastman må ha diktet opp i sin iver etter å sverte den ideologien han under Stalin-tiden skulle ta så entydig avstand fra. Eastman hadde forøvrig bodd to år i Russland under Lenin og kunne språket. Han oversatte både Trotskij og Pusjkin til engelsk, publiserte Kapitalen av Marx og redigerte det eneste tidsskriftet i USA som støttet bolsjevikene.
At Selnes stiller seg helt uforstående til at Lenin i det hele tatt skulle ha kunnet sin noe slikt er ellers ganske pussig. Lenin-biografien til Victor Sebestyen (Lenin: The Man, the Dictator, and the Master of Terror), som nylig kom ut på Pantheon er å anbefale i så måte. I et intervju med Time beskriver Sebestyen Lenins politiske moral på følgende måte: ”It’s all about the means justifying the ends. That’s what it came down to. Anything you do for the cause is morally justifiable. It’s similar to the religious idea of saving souls. It doesn’t matter how many heretics you burn as long as you’re serving that cause.”
At alle midler var tillatt i den revolusjonære prosessen er et helt sentralt element i den leninistiske klassekampen for å nedkjempe det gamle regimet og kapitalismen. Legg til hva Lenin faktisk gjorde med sine motstandere, undersåtter og konkurrenter, samt etableringen av proletariatets diktatur: Voila! Eller for å bruke Lenins egne ord i sin tale til ungkommunistenes kongress i 1920: ”Vi sier at vår moral er fullstendig underordnet interessene til proletariatets klassekamp.” Senere skulle kommunisten Bertolt Brecht utdype den leninistiske kampmoralen i teaterstykket Die Massnahme, Forholdsregelen (1930).
Den som kjemper for kommunismen. Han må kunne kjempe og ikke kunne kjempe. Si sannheten og ikke si sannheten. Utføre tjenester og nekte tjenester. Holde løfter og ikke holde løfter. Gå ut i farene og unngå farene. Være gjenkjennelig og være ugjenkjennelig. Den som kjemper for kommunismen har av dygdene bare én: At han kjemper for kommunismen.
Selv om jeg er utdannet som historiker i bunnen, er jeg ingen forsker. I en tenketank skrives det mye, selv om vi ikke alltid har tid og ressurser til å dykke ned i arkiver og oppsøke alle primærkilder over lang tid, slik man gjør på petimetersk vis ved universitetene. Men også vi skal kunne vise til gode kilder. Hvis det oppstår feil og unøyaktigheter i en tekst er det opplagt at den siste som ”tjener” på det er oss som skribenter.
Derfor fremstår tonen i Selnes’ kritikk på grensen til det konspiratoriske. Det som serveres er anklager om bevisste fabrikasjoner med det formål å drive høyrevridd propaganda for borgerskapet.
Selnes mener tilsynelatende at antikommunisme er en ideologisk retning, en måte å betrakte verden på som ikke kan fortelle oss noe substansielt eller objektivt om kommunismens historie. En må altså være pro-kommunist for å forstå verden. Kritikk av autoritære politiske ideer – herunder antikommunisme – er selvfølgelig ikke et venstre/høyreanliggende, selv om det fremstår slik i Selnes’ bok.
Kanskje er ikke nevnte kildeeksempler fra min side de beste. I alle fall kunne kildekonteksten vært fremstilt mer presist. Det står altså ikke på det. Men det er ikke avgjørende for helheten, eller substansen, slik Selnes etterlyser den. Kildematerialet som avdekker leninismens totalitære innretning er overveldende.
Det er lite som tyder på at Selnes egentlige anliggende har vært ramsalt metodekritikk.
I Vagant hagler anklagene fra Selnes om historieforfalskning. Ifølge Selnes er det et ”historieløst forsøk på å tilrane seg demokrati-begrepet og reservere det for en mørkeblå markedsliberalisme” å omtale Lenin som en uforsonlig og dogmatisk antidemokrat. ”Lenin kjempet for et reelt demokrati, der de store massene hadde det avgjørende ordet …”, mener Selnes.
Ellers er Selnes’ artikkel i Vagant, der han iblant etterlyser grundigere kildehenvisninger, en oppvisning i historiske feil og tvilsomheter. Uten kildebelegg.
Selnes’ utlegning av Lenins demokratiske essens er uansett en temmelig sekterisk analyse ganske fjernt fra forskningsfronten. At bolsjevikene gjennomførte et statskupp som raskt transformerte Russland til en totalitær stat er neppe beskrivelser som skaper debatter av betydning i historikermiljøene.
Spesielt interesserte kan besøke nettarkivet Marxists.org der enorme mengder av Lenins skriverier og taler er tilgjengelig. Hvilket kildegrunnlag Selnes legger til grunn i sin fremstilling av Lenin som demokrat vites ikke. For ordens skyld legger jeg ved et lengre sitat av Lenin, først publisert i Pravda den 28. april 1918, senere publisert som pamflett under tittelen The Immediate Task of the Soviet Government. Sitatet kan leses som en manual for konsolideringen av den totalitære statsmakten.
Dictatorship, however, is a big word, and big words should not be thrown about carelessly. Dictatorship is iron rule, government that is revolutionarily bold, swift and ruthless in suppressing both exploiters and hooligans. But our government is excessively mild, very often it resembles jelly more than iron. We must not forget for a moment that the bourgeois and petty-bourgeois element is fighting against the Soviet system in two ways; on the one hand, it is operating from without, by the methods of the Savinkovs, Gotzes, Gegechkoris and Kornilovs, by conspiracies and rebellions, and by their filthy “ideological” reflection, the flood of lies and slander in the Constitutional-Democratic, Right Socialist-Revolutionary and Menshevik press; on the other hand, this element operates from within and takes advantage of every manifestation of disintegration, of every weakness, in order to bribe, to increase indiscipline, laxity and chaos. The nearer we approach the complete military suppression of the bourgeoisie, the more dangerous does the element of petty-bourgeois anarchy become. And the fight against this element cannot be waged solely with the aid of propaganda and agitation, solely by organising competition and by selecting organisers. The struggle must also be waged by means of coercion.
Hvorfor eufemismer?
Det jeg ikke forstår er hvorfor enkelte miljøer føler seg kallet til å tviholde på et eufemistisk bilde av Lenin og bolsjevikene. Hvorfor ikke erkjenne at 1917 var den gang og itte nå? Mye lovet bra sett fra venstrehold, tsarveldet var drakonisk, men dessverre kjørte Lenin revolusjonen lukt inn i et voldelig diktatur som skulle vare i over 70 år. Paradoksalt nok i en ”arbeiderstat” uten uten rett til å danne frie fagforeninger eller å kunne stemme ved frie valg overhodet. Prisen for dette måtte også utallige frihetlige sosialister betale for. Foran eksekusjonspelotongene, i straffeleire eller i indre eksil. Ikke bra for venstresiden vel?
Historien går sin gang uansett og det er mulig å ha flere tanker i hodet på samme tid. For eksempel dette: Kanskje var det slik at oktoberrevolusjonen var medvirkende til at arbeiderbevegelsen fikk gjennomslag også i demokratiske stater. Men gjennombrudd for det man oppfatter som viktige og kanskje nødvendige endringer kan skje gjennom kaos, krig og undertrykkelse, uten at man i ettertid må pynte på selve prosessen.
Det finnes to sosialistiske arketyper: De som er drevet av et intenst ønske om en mer rettferdig og harmonisk verden – og de som hater det bestående så intenst at de er villige til å la jorden brenne for å eliminere det. Det er også her det store skillet oppsto mellom demokratiske og autoritære sosialister her hjemme, om enn ganske langsomt. Men det er lenge siden nå. Det mystiske er at det fremdeles hersker forestillinger hos enkelte i begge leire at de har det samme mål.
Artikkelen er, i en kortere versjon, publisert i Aftenposten 7.1.18.
Relatert
Mer åpenhet fører ikke alltid til mer demokrati
Vi hyller mangfold, men mener vi det?
Rolleforståelse og demokrati
Russland er ei skam for verda
Når tyranniet våkner til live
