FrP, Ap og 22. juli
Eskil Pedersen har rett i at ytringer kan påvirke menneskers holdninger, meninger og handlinger. Det vet enhver politiker, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet i så stor grad er blitt påvirket av Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk de senere år. I dag er ikke FrP og Ap motpoler i innvandrings- og integreringspoltikken, selv om begge partier kan ha interesse av å fremstille det slik, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 24. november 2011
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Det er ytterst forståelig at mange i Arbeiderpartiet følte seg svært krenket over uttalelsene fra Per Sandberg i går om at partiet har spilt en offerrolle etter 22.juli. Arbeiderpartiet er offer.
Samtidig er det vanskelig å forstå at ikke flere ser de antydninger Arbeiderpartiet har kommet med om en direkte forbindelse mellom FrPs innvandrings- og integreringspolitikk, uttalelser fra enkelte FrP-representanter og Anders Behring Breiviks terrorhandling – og at FrP føler at dette rammer dem på en urimelig måte.
Selv står jeg og Civita langt fra både Ap og FrP i innvandrings- og integreringspolitikken. Men selv om vi har et annet syn på dette politikkområdet, går det an å analysere debatten mellom Ap og FrP og forsøke å gi et lite bidrag til «borgfred». Den debatten som nå utvikler seg – og som er en slags debatt om debatten – virker nemlig veldig lite konstruktiv.
AUF-leder Eskil Pedersen setter i Aftenposten i dag ord på Arbeiderpartiets kritikk av FrP, og la meg ta det systematisk:
Eskil Pedersen skriver, slik jeg forstår han, at ytringsfriheten må ledsages av ytringsansvar, dvs. at alle har et ansvar for de ytringene de kommer med og hva de kan lede til. Dette kan ingen være uenig med ham i.
Pedersen er spesielt opptatt av Fremskrittspartiets ytringsansvar og hvilke følger ytringene fra dette partiets representanter kan tenkes å ha. Her er han selvsagt også i sin fulle rett.
Det underlige med Arbeiderpartiets utspill er imidlertid tidspunktet. Har det skjedd noe konkret i innvandrings- og integreringsdebatten nå eller etter 22.juli – kanskje særlig knyttet til Fremskrittspartiet – som foranlediger et slikt utspill nå?
Det ser ikke slik ut. Eskild Pedersen peker på tre eksempler på utsagn fra Fremskrittspartiet, som han mener krever et svar, og som vi andre derfor bør ta til motmæle mot. Alle eksemplene er fra før terrorhandlingene skjedde.
Det ene utsagnet stammer fra FrPs daværende innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, som 25.februar 2009 uttalte at vi i 2029 vil ha «et flertall av ikke-vestlige innvandrere, kanskje et islamsk flertall» i Oslo.
Det er interessant at Eskil Pedersen angriper denne ytringen fordi den er «totalt urealistisk» – ikke fordi den oser av frykt for innvandrere og muslimer. Hvis man mener at innvandrere og det flerkulturelle samfunn ikke er et problem, men snarere en berikelse, slik Pedersens partifeller i dag sier – ja, så er jo dette utsagnet fra Amundsen av nokså liten betydning. Men det er altså ikke dette som er Pedersens anliggende – han er opptatt av at utsagnet er feil.
Spådommen om muslimsk flertall i Oslo i 2029 er temmelig urealistisk – det har Pedersen rett i. Det er neppe like urealistisk at Oslo en gang i fremtiden får et flertall av ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere . Det har skjedd i mange byer i andre land før og vil være en nokså naturlig utvikling også her.
Poenget er: Dette er et utsagn som falt i 2009. Det kom, fordi Amundsen syns det er negativt og skremmende med så mange innvandrere. Mange tok den gangen til motmæle. Noen, som var opptatt av statistikk, sa at spådommen var feil eller urealistisk. Andre, som mente at utsagnet var tendensiøst eller rasistisk, tok avstand fra holdningene bak. Såvidt jeg husker, var det en ganske stor debatt. Og i dag er Per-Willy Amundsen ikke lenger innvandringspolitisk talsmann for FrP.
Pedersens neste eksempel er Christian Tybring-Gjeddes famøse kronikk i Aftenposten, «Drømmen fra Disneyland». Den sto på trykk 25.august 2010 og førte til voldsom debatt.
Eskil Pedersen skriver i Aftenposten at vi er «i ferd med å få en holdning til ytringsfriheten som har følgende logikk: Det skal være lov å fremme de mest kontroversielle, ytterliggående meninger, uten at noen tar til motmæle».
Hvor i all verden har han dette fra? Denne bloggen er full av innlegg der jeg tar til motmæle mot Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk, men også mot Arbeiderpartiets. Og jeg er overhodet ikke alene. Etter Tybring-Gjeddes kronikk var det enormt mange som slo tilbake. Blant dem var bl.a. Oslo Høyres leder, som omtalte utsagn i kronikken som «hatefulle». Det gjorde han, selv om Fremskrittspartiet og Høyre den gangen satt i byråd sammen i Oslo.
Etter 22.juli 2011 har Tybring-Gjedde offentlig angret på og beklaget deler av denne kronikken. Til Aftenposten 11.august i år sier han at «vi alle opp gjennom tidene (har) ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt. Slik er det også for meg. Blant annet er min kronikk fra i fjor, «Drøm fra Disneyland» av mange trukket frem som uklok bruk av ord. Jeg innrømmer at kronikken var i overkant krass og kategorisk, og at den ga lite rom for nyanser. Det har jeg tatt lærdom av,» skrevTybring-Gjedde, som ifølge pressen også internt i FrP har tatt til orde for en mer ydmyk og nyansert debatt.
Pedersens siste eksempel er Siv Jensens bruk av begrepet «snik-islamisering», som første gang skjedde i forbindelse med en tale hun holdt 21.februar 2009. Også dette utspillet vakte voldsom debatt, og selv var jeg blant dem som kommenterte det både her på bloggen min og i mediene. Jeg mener, i likhet med Pedersen, at det ikke skjer noen islamisering av Norge.
Siv Jensen, som etter 22.juli har uttalt at det er mange ord og begreper som ikke lenger kan brukes, har senere sagt at hun fortsatt står inne for begrepet «snik-islamisering», og hun har forklart hva hun mener: Hun er bekymret for krav om shariaråd, og egne lover og regler for muslimer, for krav om hijab i politiet, for delt svømmeundervisning i skolen, krav om egen mat i norske fengsler, forsøk på å begrense adgangen til å drive religionskritikk m.m. Hun har dessuten sagt at det ikke lenger er snakk om «snik-islamisering», men om tendenser til åpen islamisering av Norge.
Man kan diskutere om disse forholdene, som er reelle, fortjener betegnelsen «(snik-)islamisering» – men enda mer konstruktivt er det kanskje å diskutere de konkrete sakene. Etter min oppfatning representerer de ingen fare for landet, dels fordi det er krav som ikke har fått gjennomslag (f.eks. hijab i politiet, som det kan anføres meget gode argumenter mot), dels fordi det er helt marginale fenomener (f.eks. krav om egne lover for muslimer, som jeg knapt har hørt noen gå inn for i Norge), og dels fordi problemene (primært praktiske) knyttet til kravene er ubetydelige (som f.eks. tilpasset svømmeundervisning eller egen mat på sykehus eller i fengsler). Alle disse debattene er under alle omstendigheter legitime, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet på mange punkter faktisk deler Siv Jensens bekymring.
Eskil Pedersen har rett i at ytringer kan påvirke menneskers holdninger, meninger og handlinger (selv om det er omstridt om ytringer kan føre til vold). Det vet enhver politiker, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet i så stor grad er blitt påvirket av Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk de senere år. I dag er ikke FrP og Ap motpoler i innvandrings- og integreringspoltikken, selv om begge partier kan ha interesse av å fremstille det slik. Politikken er ganske lik, og veien er kort fra Siv Jensens advarsel om «snik-islamisering» til Martin Kolbergs løfte om at «Arbeiderpartiet skal bekjempe islamisering» av Norge.
Så la oss vende tilbake til utgangspunktet. Hvorfor kommer utspillene fra Arbeiderpartiet mot FrP nå? Virker det ikke litt malapropos – litt forsinket? Hvorfor må Pedersen ta til motmæle mot disse gamle forholdene nå og nærmest late som om ingen har gjort det før – mens faktum er at vi andre gjorde det da det skjedde? Har FrP uttalt eller gjort noe i innvandrings- og integreringspolitikken etter 22.juli som fortjener så kritiske utspill nå?
Rett etter 22.juli skrev jeg i at hvis Fremskrittspartiet og andre innvandringskritikere har begått feil, så kan de sikkert selv tenke og reflektere over dette nå. Og så kan vi, skrev jeg, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. ved å møte kritikernes argumenter med saklig informasjon og saklige argumenter, fremfor bare å stemple synspunktene som intolerante, «avskyelige» eller illegitime på annen måte.
Fremfor å fortsette debatten om den gamle debatten, er dette mitt råd til Eskil Pedersen og Arbeiderpartiet: Vent til Fremskrittspartiet sier noe dere er uenig i i innvandrings- og integreringsdebatten – og ta debatten om saken da!
Innlegget er publisert på Clemets blogg 24.11.11.
Mer fra bloggen
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
