Næringsliv

Skattepolitikken bør være forutsigbar, og norske private eiere bør ha like gode rammebetingelser som utenlandske og offentlige eiere.

Bedriftseiere som flytter, vil gradvis også flytte flere av investeringene sine ut av Norge. Det er et problem. Og nå haster det å gjøre noe med det.

Kristin Clemet svarer Trygve Svensson.

Hvis mangfold i bedriftsstyrene skal «virke», forutsetter det at kvinner og flerkulturelle som blir toppledere, tenker annerledes enn de som er der fra før. Gjør de det?

Hvis gründere kveles, kan hele næringslivet kveles, spesielt i distriktene. Og dagens skattetrykk kan føre yngre gründerne til Sveits.

Her er noen viktige grunner.

Dagsavisen er begeistret for regjeringens forslag til kjønnskvotering til styrene i 20.000 private aksjeselskaper.

Nordmenn vil leve godt med Nidar på tur.

Flere finansieringskilder enn staten er sunt. Det skaper mangfold og spredning av makt.

Nå som perioden med «gratis» penger er over, vil mange få utfordringer. Debattene om skatteøkningene og den økte utflyttingen av større og mellomstore næringsdrivende fra landet tyder på at mange av dem forstår dette.

Etter min vurdering er det en dårlig idé å gå inn for et system som har innebygd i seg store svakheter, som det en produksjonsavgift har, istedenfor å gå inn for å rette opp de uheldige elementene som er i regjeringens forslag.

Alle vellykkede land har en sterk, (relativt sett) effektiv og ukorrupt offentlig sektor. Men alle vellykkede land har også en livskraftig privat sektor, og hva er poenget med den?

Norske kommuner sliter med å løse oppgavene de er pålagt, og de minste kommunene sliter mest. Større kommuner, som alle kan løse de samme utfordringene, er anbefalingen fra generalistkommuneutvalget. Hele utvalget faller Senterpartiet tungt for brystet.

Senterpartiets foreslåtte næringspolitikk har mye godt ved seg. Problemet er at dette havner i skyggen av Vedums bakstreverske politiske prosjekt.

Når staten bestemmer at strøm skal brukes på sokkelen og til statsstøttede batterifabrikker, hydrogen og ammoniakk, får husholdninger og «ikke-prioriterte» bedrifter lide. De får høyere strømpriser.

Tax Justice kritiserer Bø i Vesterålen for de grepene de har tatt for å bli en attraktiv kommune. Problemet er at argumentene som fremsettes, ikke treffer det debatten dreier seg om: Distrikts- og næringspolitikk.

Å insinuere at det er illojalt av bedriftseiere å flytte fra velferdsstaten fordi det er den som har skapt deres rikdom, er ganske drøyt.

Den vanlige oppfatningen om at Senterpartiet er distriktenes parti, stemmer ikke på alle områder. I hvert fall ikke hvis vi ser på hva som skaper levende lokalsamfunn.

De store likestillingsutfordringene i Norge befinner seg ikke i privat sektor, men i offentlig sektor.

Likestillingsarbeidet starter på bunnen, ikke på toppen i aksjeselskapenes styrer.

Eierbeskatningen er mer enn doblet siden Støre-regjeringen overtok i fjor. Den rammer bedriftene også.

Regjeringen vil bytte ut nordmenn med utlendinger land og strand rundt. Det høres kanskje rart ut, når vi har Senterpartiet i regjering.

For mange medier virker det som næringslivet er blitt ensbetydende med «rikingene».

Det fremstår som spinn når næringsministeren prøver å etterlate inntrykk av at næringslivet har fått skattelette når skattebyrden i virkeligheten har økt.

Skatteøkningene vil gi dårligere tilgang på risikokapital for norske bedrifter. Investeringer blir lagt på is, og kompetente økonomer og ingeniører blir for dyre.

Norge trenger en mer fokusert nasjonal industristrategi som ser forbi raske løsninger på sjokk i forsyningskjeden og forbereder landet for langsiktig vekst.

Hvorfor skal norske eiere ta ut opp til 2,5 ganger så mye utbytte fra sine selskaper som utlendinger, når de er mindre lønnsomme?

Formuesskatteregningen er doblet siden i fjor, til 14 milliarder kroner i år. Det rammer arbeidsplasser i bedrifter der eierne stort sett har moderat eller lav ligningsformue.

Moralsk kritikk bør primært formuleres av sivilsamfunnet. En moraliserende stat vil i verste fall undergrave respekten for statens viktigste oppgaver, som blant annet er å lage lover og regler.

Burde ikke den innsatsen private bedrifter har gjort og fremdeles gjør under pandemien, anspore til mer åpenhet og tillit, fremfor ekstrem mistillit og profitør-beskyldninger?

Terje Erikstad kunne nevnt i sin kommentar om aksjonærmodellen og fritaksmetoden at det norske skattesystemet legger opp til at mennesker som driver næringsvirksomhet og investerer i næringsvirksomhet, skal plassere pengene sine i aksjeselskaper, ikke ta dem ut og bruke dem privat.

I norsk økonomisk historie er det mange eksempler på statlige satsinger som har mislyktes. Erfaringsgrunnlaget er så omfattende at jeg ikke ser noen grunn til å gi slipp på barnetroen: Effektive markeder er normalt langt å foretrekke fremfor en såkalt aktiv stat.

For investorer er målet høy risikojustert avkastning. Kan de tjene godt på prosjekter hvor skattebetalerne tar det meste av risikoen, ja, så velger de slike prosjekter fremfor dem hvor de må ta hele risikoen selv. Skjer det, svekkes produktivitetsveksten og lønnsevnen til norsk næringsliv, og handlingsrommet til å finansiere våre velferdsordninger. Det er uforståelig at lederen for tankesmien Manifest synes at dette er helt greit.

Norsk kapital og eierskap er like viktig når en bedrift etableres, som når de vokser, og over tid skaper nye arbeidsplasser og verdier.