Etter det overraskende valgnederlaget til Nasjonal Samling i det franske valget, uttalte Marine le Pen, som går for å være den reelle lederen av partiet, at «vår seier kun er blitt utsatt».

Kan hun få rett?

Jeg tror ikke at vi kan utelukke det.

Det er nemlig noen sider, både ved valget til Europaparlamentet og valget i Frankrike, som ikke akkurat bidrar til å roe gemyttene på ytre høyre fløy.

Det er måten man snakker om ytre høyre-partiene på og måten man vil behandle deres mandater på.

Og i antall mandater blir ytre høyre nå betydelig større i Frankrike, selv om det er færre enn meningsmålingene bar bud om. Nasjonal Samling (oppdatert: inkludert allierte kandidater) fikk dessuten 37 prosent av stemmene og blir Frankrikes største parti.

Også i Europaparlamentet gikk ytre høyre-partiene, som nå fordeler seg på tre forskjellige partigrupper, mindre frem enn ventet, men de gikk frem.

Det er en påfallende mangel på balanse i dekningen av ytre høyre og ytre venstre, enda sannsynligheten for at venstresiden ville gjøre det bra i Frankrike, har vært tydelig i det siste.

Ytre høyre-partiene er en mangslungen gruppe partier i EU, men alle som følger med, vet at for eksempel Nasjonal Samling i Frankrike vil ha mindre integrasjon i EU, større nasjonal selvråderett og en strammere innvandringspolitikk, og at de vil ha en mer «sosialdemokratisk» velferdspolitikk. Mange frykter dessuten at de, i motsetning til det de nå sier selv, vil redusere støtten til Ukraina, være mer Putin-vennlige og gradvis bygge ned det liberale demokratiet.

Ytre venstre-partiene er også en mangslungen gruppe partier, også internt i Frankrike. Men hva vil de?

Anna Libak i Weekendavisen oppsummerte det slik før valget:

De vil ha en enda sterkere økning i de offentlige utgiftene enn ytre høyre vil, enda Frankrike allerede har store underskudd i sine offentlige finanser. De vil også øke skattene, enda Frankrike antagelig har verdens høyeste skattenivå. Og de vil trekke Frankrike ut av alle EUs frihandelsavtaler og begrense integrasjonen i EU. Og ikke minst: De vil føre en helt annen og mye mer liberal innvandringspolitikk enn ytre høyre.

Det sterkeste venstresidepartiet har, i likhet med ytre høyre, vært Russland-vennlig, og er fortsatt mot at Ukraina skal bli medlem i EU og NATO. Kommunistene vil oppløse NATO.

Alt oppsummert er det antagelig innvandringspolitikken som utgjør den viktigste skillelinjen mellom ytre høyre og ytre venstre i Frankrike.

Det er en påfallende tendens til å omtale ytre høyre som så «farlig» at det må utelukkes fra enhver innflytelse.

I Frankrike har Macrons allianse Ensemble og venstresidens Ny folkefront inngått et taktisk samarbeid for å holde Nasjonal Samling ute. Den nå avgåtte statsminister Gabriel Attal (som fortsetter inntil videre) forsvarte det med å si at de har en «moralsk plikt» til å forsøke å unngå at Nasjonal Samling får makt.

President Macron selv har antydet at det kunne bli borgerkrig, dersom Nasjonal Samling skulle vinne frem. Det samme sa han om den delen av venstrefløyen som nå faktisk har vunnet frem.

Den samme debatten ser vi i Europaparlamentet og i mange europeiske land: Noen vil, av prinsipp, utelukke ethvert samarbeid med alle ytre høyre-partier, selv i saker hvor man er enig med dem. Andre vil samarbeide fra sak til sak, når man er enig. Atter andre vil skille mellom de ulike ytre høyre-partiene eller partigruppene i EU-parlamentet og kun samarbeide med de mest moderate.

Denne diskusjonen deler ikke bare partigruppene i EU-parlamentet – den splitter også innad i partigruppene, basert på ulike nasjonale erfaringer. For danskene, for eksempel, er det mest naturlig å ha et pragmatisk forhold til ytre høyre-partiene uten å avvise dem prinsipielt, slik tradisjonen også er i Danmark.

Kommentator Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv skrev for øvrig om det samme fenomenet forleden, men da i relasjon til Sverige.

I Frankrike er Macrons ønske om å holde Nasjonal Samling utenfor så sterkt at han åpenbart har vært villig til å etablere en teknokrat-regjering fremfor å gi ytre høyre innflytelse. Det kan også bli resultatet nå, siden ingen av de tre blokkene i Frankrike har fått flertall.

Ifølge Pew Research Center er tilfredsheten med demokratiet sterkt synkende i mange land. I en undersøkelse som er gjennomført i juni i år i 12 land, herunder blant andre USA, Frankrike og England, svarer 64 prosent av de er utilfredse med måten demokratiet fungerer på i deres land.

Det er kanskje på tide å undersøke nærmere hvorfor det er slik. På hvilken måte er demokratiet i krise?

Er det en seier for demokratiet, hvis Frankrike nå får en teknokrat-regjering som kan holde landets største parti utenfor innflytelse?

Er det en seier for demokratiet i USA at en tilsynelatende alderssvekket og kanskje syk president tviholder på makten for, etter sigende, å sikre demokratiet ved å holde sin motkandidat utenfor innflytelse? Og er det en seier for demokratiet at demokratene ikke er i stand til å stille med en kandidat som kan nedkjempe den notorisk upålitelige Donald Trump?

Er det en seier for demokratiet, hvis velgerne gang på gang, og i mange land, blir oppfordret til å stemme taktisk for å hindre at andre velgere får innflytelse?

Er det en seier for demokratiet at enkelte land har valgordninger som gjør at relativt store grupper av velgere aldri får satt sitt merke på politikken som føres?

I en debatt jeg hørte for en stund siden, pekte en journalist på noe jeg tror er viktig: Det er ikke demokratiet som er i krise. Det er de politiske partiene som er i krise.

Jeg tror han har et poeng.

De politiske partiene er ikke lenger massebevegelser. De har nesten ingen medlemmer, og de får sine økonomiske ressurser enten fra staten eller fra mektige fagforeninger eller kommersielle interesser. De er blitt til toppstyrte organisasjoner, der en liten partielite bestemmer hva partiet skal mene.

Denne utviklingen er svært tydelig i Frankrike. Macron skulle forandre mye, men politikkens elitære preg er ikke forandret. Men vi ser det samme i mange andre land også. I USA er både det republikanske og det demokratiske partiet i dyp krise.

Det er bekymringsfulle utviklingstrekk også i Norge. Også her er partiene blitt mer toppstyrte og mindre medlemsstyrt enn de var før.

Men våre politikere er, tross alt, ganske jordnære og pragmatiske, og de har respekt også for konkurrerende partiers velgere.

Ingen fortjener, hverken direkte eller indirekte, å bli betegnet som «deplorables». Det tror jeg at til og med Hillary Clinton kan underskrive på.

Selv var jeg veldig fornøyd med at de moderate sentrum-høyre-partiene (EPP) gikk seirende ut av EU-parlamentsvalget.

Men også vi som hverken støtter ytre venstre- eller ytre høyre-partier, må greie å reflektere over konsekvensene av måten de blir omtalt og behandlet på.

Så spørsmålet er derfor relevant: Er seieren til Nasjonal Samling bare utsatt, slik Marine le Pen hevder?

Det kan være.

Dersom Nasjonal Samlings velgere føler seg omtalt og behandlet som «les déplorables», kan de komme sterkt tilbake.