Tanker fra den tapende siden
2016 har vært et forferdelig år, desto viktigere er det å gjenoppta det harde arbeidet for å promotere en borgerlig-liberal politikk, som igjen kan få oppslutning, skriver Eirik Løkke.
Publisert: 29. desember 2016
For noen år siden leste jeg professor og tidligere taleskriver for Margaret Thatcher, Norman Stone, sin utmerkede bok om 1. verdenskrig. I disse dager minnes jeg særlig hans oppsummering av 1916, og hvordan dette året fremsto som den symbolske transformasjonen av Europa. For å sitere professor Stone:
«I 1916 forsvant 1800-tallets Europa. Et treffende symbol på dette var dødsfallet til den gamle østerrikske keiseren Franz Josef. Han var født i 1830, ved begynnelsen av jernbanens og den liberale parlamentarismens tidsalder, og hadde virket som en slags olderfar for alle folkeslagene i imperiet. Han snakket språkene til alle sammen (det fantes en versjon av keiserhynmen på jiddisk). Nå i 1916 var nasjonalisme på moten, ivrig støttet av store folkemasser og drevet frem av enkelte medier. Ved slutten av 1916 fantes enda et symbol på den gamle verdens undergang: I London tapte den gamle koalisjonen dominert av De Liberale en avstemning om hvorvidt fiendens eiendom i Nigeria kunne konfiskeres. Enkelte ultrakonservative var sjokkert over blodbadet som pågikk, og ønsket fred. Men de hadde ikke lenger noe å si. Selv etter alt som hadde skjedd i 1916, var kravet i alle land det samme som det russiske slagordet vi kriger til vi har seiret.»
Av naturlige årsaker er det vanskelig å trekke historiske sammenligninger, særlig i samtiden. Men det er ikke utenkelig at historikere i 2116 vil trekke frem 2016 som året da den liberale orden forsvant. Altså den verdensorden som Vest-Europa og USA har utviklet og vedlikeholdt de siste 70 årene i form av internasjonale institusjoner, frihandel, menneskerettigheter og humanisme. Som Francis Fukuyama skrev i Financial Times etter valget i USA, er det mye som tyder på at den liberale verdensorden (eller globalisering om du vil) har fått sin største politiske motreaksjon gjennom Brexit og valget av Donald Trump. De av oss som bekjenner oss til den borgerlig-liberale idetradisjon har utvilsomt opplevd et annus horribilis, drevet frem av den samme type nasjonalisme og sjåvinisme som ledet Europa inn i ulykken for 100 år siden.
For all del: Europa og USA anno 2016 er vesentlig forskjellig fra 1916. For det første er vi ikke midt i en verdenskrig. For det andre er de vestlige demokratiene langt sterkere idag, enn hva tilfelle var før og etter 1.verdenskrig. Men året i år har avdekket at de liberale demokratiene ikke var så sterke som vi trodde. At historien ikke er en teleologisk utvikling der liberale verdier er det naturlige endepunkt, jf Fukuyamas «end of history». Snarere tvert imot har vi fått «return of history». Et sikkert tegn på at tidsånden fra for 100 år siden har fått en renessanse, er fornyet interesse for den irske poeten William Butler Yeats (ifølge Wall Street Journal har Yeats’ poesi i år blitt sitert mer enn i de foregående 30 årene tilsammen), som i 1919 i «The Second Coming» legemliggjorde det liberale demokratiets avhengighet av politisk stabilitet:
«Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity».
Det er selvsagt ingen grunn til å overdrive farene, men det er heller ingen grunn til å undervurdere dem. Brexit og Trump har vist at politiske ytterpunkter kan vinne valg, og således rystet fundamentene for den vestlige sivilisasjon. Selvsagt kan, det er til og med trolig at den vestlige sivilisasjon vil overleve både brexit og de nasjonalistiske strømningene i Europa, samt Trump i USA og Putin i Russland. Men det er ikke lenger selvsagt. For etter de politiske jordskjelvene i 2016, er det ikke utenkelig at EU i møte med populistiske strømninger vil gå i oppløsning. Og mens alle tidligere amerikanske administrasjoner har gitt sin støtte til europeisk integrasjon, gav Donald Trump sin støtte til Brexit. Trump har også mer enn antydet sin beundring (i likhet med Vladimir Putin, som gir finansiell støtte til Front National) for Marine Le Pen.
Det innebærer at EU ikke lenger kan stole på at USA vil føre en politikk som oppmuntrer samhold innad i unionen, altså den politikk som har vært en bærebjelke i vestlig sikkerhetspolitikk. Hvem skulle ha trodd, for å sitere Carl Bildt, at en republikansk president, i kraft av seg selv, skulle ende opp med å bli den største trusselen mot vestlig sikkerhet?
Men det er altså der vi ved utgangen av 2016 befinner oss. Situasjonen er så absurd at det er grunn til å spørre hvordan vi i all verden havnet her?
I likhet med mange andre har jeg aldri lagt skjul på at Donald Trumps valgseier var vanskelig å fordøye. Og selv om det finnes grenser for hvor lenge man skal dvele ved Trumps seier, er det ingen grunn til å normalisere valget, i betydning late som om dette blir «business as usuall», eller at Trump plutselig vil oppføre seg «presidential». Misforstå rett, Trump er USAs legitime president, de av oss som sterkt mislikte (og misliker) hans kandidatur, har få grunner til å betvile at stemmeopptellingen gikk riktig for seg. I henhold til valgsystemet fikk Trump flest valgmenn. Mens Trump lovet å anerkjenne valget kun hvis han vant, var det selvsagt ingen som betvilte at Hillary Clinton ville anerkjenne et nederlag. De spede forsøkene vi registrerte fra venstresiden i USA med hensyn til å overprøve velgernes dom, var lite annet enn patetiske.
Likefullt er det Donald Trump selv, som har bidratt mest til å undergrave valgresultat gjennom sine bisarre twitter-utfall, der han blant annet hevdet, uten et fnugg av bevis, at millioner av ulovlige innvandrere stemte. Utfallene er naturligvis relatert til at Hillary Clinton fikk nesten 3 millioner flere stemmer, noe hans ego har store problemer med å takle. Men selv om Trump er legitimt valgt, mangler det ikke på legitime grunner til å sutre over valgresultatet. Det er selvsagt alltid lett å finne eksogene faktorer, altså hendelser utenfor ens egen kontroll, når man skal forklare et nederlag. Det er ingen tvil om at Hillary Clinton er en vesentlig bedre politiker enn kandidat. Videre er det heller ingen tvil om at Demokratene i sin alminnelighet, og Hillary Clintons kampanje i særdeleshet, ikke evnet å mobilisere den hvite arbeiderklassen, samt flere andre strategiske og taktiske feilgrep.
Imidlertid er det mest provoserende ved valgtapet – som gjør den ekstra vanskelig å fordøye – hendelser som falt helt utenfor kampanjens kontroll. La meg nevne to av de mest åpenbare: FBI-direktør James Comeys skandaløse brev til kongressen 10 dager før valget, hvor han informerte om at de hadde oppdaget e-poster som kunne være relevant i forbindelse med den tidligere etterforskningen av Hillary Clintons e-postserver. Som nettstedet 538 og Nate Silver konkluderte: uten dette brevet ville Hillary Clinton antagelig vært USAs 45.president.
Den andre eksterne faktoren som utvilsomt spilte en vesentlig rolle, var russernes vellykkede cyberangrep på DNCs (Demokratiske partiet) epost-server. Det er dypt provoserende og skremmende å måtte erkjenne at russerne faktisk lyktes med å manipulere det amerikanske demokratiet. Men bevisene som peker i denne retning er så entydig som etterretningsinformasjon kan være. I denne sammenheng er det forferdelig å observere at CIA satt på detaljert kunnskap på russisk innblanding, men holdt opplysningene tilbake fordi de ikke ønsket å påvirke valgkampen, mens FBI-direktør James Comey valgte det motsatte. Som John Podesta, Clintons kampanjesjef skrev i Washington Post: FBI har alvorlige utfordringer – og de må løses raskt.
Joda, det er lett å fremstå som en dårlig taper ved å skylde på russerne og FBI for at Hillary Clinton tapte. Det får så være – jeg er ikke i tvil om at de to faktorene var avgjørende for Trumps seier. Så kan man videre innvende at Trump aldri burde vært i nærheten av Det hvite hus uansett motkandidat og eksogene faktorer. Hans person og kampanje, hans utfall mot funksjonshemmede, minoriteter, kvinner – det faktum at han knapt er i stand til å åpne munnen uten lyve, samt hans grenseløse ignoranse – burde bidratt til å gjøre at han ikke var valgbar.
Så nei, jeg legger ikke skjul på at jeg er umåtelig skuffet over at konservative velgere likefullt foretrakk denne realitystjernen, og i likhet med mange, sliter jeg med å forstå hvordan presumptivt oppegående velgere kunne ende opp med å stemme på Trump. Men det gjorde de altså.
Sam Harris har et interessant poeng når han påpeker at dersom Trump hadde redusert utspillene sine til det halve, så ville det fremstått dobbelt så ille. Dette fordi Trumps utspill var så mange og så ille at det var vanskelig for vanlig velgere å fordøye totaliteten av alle de rabiate utspillene. Ja, for ikke å glemme hvordan sosiale medier og spredningen av falske nyheter gjorde at flere velgere kunne ta del i Trumps postfaktuelle virkelighet uten å bli konfrontert med virkeligheten.
Når Trump likefullt vant, har det vært vanskelig ikke å tenke på Phillip Roths kontrafaktiske roman om Charles Lindbergh, som i Roths parallelle univers slår Franklin D. Roosveldt i presidentvalgkampen i 1940, for deretter å inngå avtale med Hitler-Tyskland. Parallellen til Trumps rosende omtale av Putin, og ikke minst hans utnevnelse av Rex Tillerson til utenriksminister, er klar nok til at det er flere enn meg som i disse dager har tatt frem igjen boken The Plot against America. Nøyaktig hvilken politikk Donald Trump kommer til å føre når han sverges inn som president 20.januar 2017 er fremdeles uklart, men som borgerlig-liberal er det svært vanskelig å se noe positivt ved en Trump-administrasjon.
Så hvordan komme på offensiven igjen?
Når politikere (og forsåvidt andre) skal forklare hvorfor ens eget parti eller ens eget standpunkt taper oppslutning, er det vanlig å henvise til «manglende kommunikasjon». Og det er selvsagt ikke helt feil. En vesentlig del av politikken – og pre-politikken – er evnen til å kommunisere på en troverdig måte. En forutsetning for tillitsbasert kommunikasjon, er at man viser at man forstår samtidens problemer, at man evner å observere og beskrive de problemene som store velgergrupper møter, enten dette gjelder innvandring, utdanning eller arbeidsledighet.
En av de tingene som har blitt anskueliggjort i 2016, er at velgergrupper har diametralt forskjellige måter å forstå verden på. Et fellestrekk mellom Brexit og Trump, er hvordan den høyt utdannede, liberale eliten har vært ute av stand til å forstå og beskrive problemene som mange velgere føler de opplever, eller faktisk opplever. Påfølgende har de naturligvis også vært ute av stand til å kommunisere troverdige politiske løsninger. En forutsetning for å revitalisere borgerlig-liberal politikk er at man forstår samtiden godt nok til å gi troverdige politiske svar.
Samtidig er ikke all politikk et spørsmål om kommunikasjon – noe er faktisk et spørsmål om politikk. Den globale markedsøkonomien har i all vesentlighet vært en stor velsignelse for Vesten (og resten av verden), og ført til en enorm velstandsforbedring. Handel, teknologiske forbedringer og arbeidsdeling (spesialisering) organisert innenfor rammen av markedsøkonomi er en absolutt forutsetning for fortsatt velstandsvekst. Men spørsmålet er om vi har gode nok mekanismer for å sørge for at alle får en rimelig sjanse til å ta del i godene som følger av markedsøkonomien. Svaret fra mange velgere i 2016 er at den liberale eliten ikke leverer god nok politikk. Det bør være en invitasjon til å se hvordan borgerlig-liberal politikk kan videreutvikle en dynamisk markedsøkonomi tilpasset det 21. århundrets utfordringer.
En annen åpenbar utfordring er innvandring og integrering, spørsmål som forener koalisjonen som førte til Brexit og Trump. Jeg tror mange liberalere har grovt undervurdert behovet for identitet, tilhørighet og kulturell fellesskap i en verden som ofte oppleves post-nasjonal eller flytende. For ikke å glemme jihadistisk terror, som gir ytterligere næring til populister. Jeg er tilbøyelig til å være enig i at det har vært en for høy innvandring til Europa de siste årene, særlig kombinert med det faktum at mange land (selv om det finnes gode unntak) har slitt med manglende integrering.
Det er verken mulig eller ønskelig å stoppe innvandringen – og selv om det var mulig, ville Europa likefullt blitt mer pluralistisk i årene som kommer. Men det er derimot mulig å føre en bedre innvandringspolitikk, inkludert en strengere asylpolitikk. Sylo Taraku og Torstein Ulserød har i et Civita-notat utredet en politikk som kan fungere som et godt utgangspunkt for en borgerlig-liberal politikk i årene som kommer. Sist, men ikke minst tror jeg det å fremme konkret politikk, fremfor moralsk fordømmelse, er den beste måten å utfordre nasjonalistiske og populistiske strømninger på.
2016 har vært et forferdelig år, desto viktigere er det å gjenoppta det harde arbeidet for å promotere en borgerlig-liberal politikk, som igjen kan få oppslutning. Joda, det er nok av grunner til å være bekymret for 2017, men som Hillary Clinton så tydelig minnet oss på i sin nederlagstale: «This loss hurts but please never stop believing that fighting for what’s right is worth it».
Innlegget er publisert hos Minerva 27.12.16.