Tror Eidsvåg det han selv skriver?
Når en tekst tolkes langt utover den verste mening, men snarere som noe helt annet enn det som faktisk står i teksten, så er det fristende å spørre hvorfra en slik tolkningshorisont har sitt opphav. Er det politikk, feillesing eller rett og slett mangel på innsikt? Bård Larsen svarer Terje Eidsvåg i Adresseavisen.
Publisert: 22. februar 2016
Det er mye man skal lese. Adresseavisens kommentator Terje Eidsvåg gir mening til en gammel tysk filosof, som mente at en tekst kan forsvinne i tolkningen.
Hos Eidsvåg kan man lese at undertegnede «etterlyser» et speilvendt Karpe Diem. Dette i forbindelse med at jeg skrev en artikkel som problematiserte voldelige eller ekstreme budskap forkledd som humor, samt at dette er gangbar mynt i langt større grad når det kommer fra venstresiden enn om det (hypotetisk sett) kommer fra høyresiden.
Vi må tåle humor som sparker oppover, mener Eidsvåg, som viser til at det er høyresiden som sitter på makta i dag. Men Eidsvågs maktlogikk harmonerer ikke helt, da det meste av artikkelen min omhandler fenomener som har oppstått under venstreregimer.
Et av eksemplene i artikkelen min er at hiphopperne i Karpe Diem ganske uforstyrret (og under en rødgrønn regjering) kunne drodle rundt rånete fellatio og en ung jente fra Fremskrittspartiet, samt at det er gjevt å fabulere om å henrette partiledere på høyresiden.
Et annet eksempel er riktignok at en programleder og kåsør i NRK omtaler en norsk minister som en kjønnssykdom, alternativt sinnslidende.
Så til saken: Noen ganger lurer jeg på hvordan en leser tolker en tekst. Det er ikke helt uvanlig at teksten tolkes i verste mening. Det er for så vidt greit. Politikk er av natur relativt kranglevoren. Andre ganger tolkes en tekst diametralt motsatt av tekstens innhold. Altså en slags hermeneutisk sirkel i revers. Da blir det straks mer pussig.
La oss si at x skiver en tekst om noe som er ugreit. Som motsvar tolker kommentator y, i en relativt stor norsk avis, at x etterlyser litt mer av det som er ugreit, men fra litt andre aktører enn de som allerede er belyst.
Terje Eidsvåg har altså lest min tekst som en etterlysning av mer Karpe Diem, men da i høyrevridd tapning. Min kritikk er altså ikke en kritikk av nedrighet, mener Eidsvåg: Snarere er min tekst et opprop for mer nedrighet, denne gang fra høyresiden. Tror Eidsvåg på det han selv skriver?
Når en tekst tolkes langt utover den verste mening, men snarere som noe helt annet enn det som faktisk står i teksten, så er det fristende å spørre hvorfra en slik tolkningshorisont har sitt opphav. Er det politikk, feillesing eller rett og slett mangel på innsikt? Kunne Eidsvåg utdype dette?
Innlegget var publisert i Adresseavisen 22.02.2016.
Svarinnlegg fra kulturkommentator i Adresseavisen Terje Eidsvåg 23.02.2016:
Humor med Larsen
Bård Larsen bad i et innlegg 22.februar om en utdyping av min tolking av hans kommentar «I den gode sakens tjeneste» (Minervanett.no, 17.februar) i min kommentar «Når ordet fanger» (Adresseavisen 19.februar).
Noe av mitt ærend ved å referere til Larsens kommentar om venstrevridning i norsk humor og kulturliv, var å pirke litt i det humørløse ved Larsens tekst. Dessuten å stille spørsmål ved en tiltagende klappjakt på mulige overtramp og krenkelser i norsk offentlighet, som Larsens tekst i enkelte partier etter mitt syn er eksempel på.
Larsens kommentar berører riktig nok også andre sider. Derfor passet jeg på å lenke til den på nett, så hans tekst og poeng kunne få tale for seg selv. Begge hans tekster illustrerer etter mitt syn at Larsen har sterkere sider enn humor.
Hans utlegning om fortolkningslære eller hermeneutikk har mye for seg. Jeg tror ikke at Larsen egentlig ønsker seg et høyrevridd Karpe Diem. Jeg skjønner at det er ment som et eksempel på hvor ille det ville bli om et høyrefenomen i norsk kulturliv blir like drøye som han mener Karpe Diem av og til er.
Derfor knyttet jeg litt uhøytidelig referansen til Karpe Diem i Larsens tekst til en henvisning til at han mener norsk humor og kulturliv sparker for mye til høyre. Det siste tolker jeg som at han faktisk mener. Det første var kanskje litt frekt gjort, med tanke på at Larsen jo ønsker mindre «nedrighet» som han skriver, i kulturen, ikke mer.
Jeg ønsker ikke nødvendigvis mer, men mener jakten på «nedrighet»/ krenkelser og mekanismene rundt det er i ferd med å bli et problem i seg selv. Det siste gjelder like mye venstresiden av den politiske skalaen som høyresiden.
Min kommentar var ikke hovedsaklig et motsvar til Larsens artikkel, men i den fant jeg et eksempel som illustrerte mitt poeng. At Larsen hadde flere og andre poeng, har han rett i. Jeg forsøkte å si noe om hvordan mekanismene rundt en slags jakt på krenkelser kan gjøre kulturen og debatten kjedeligere. Om Larsen føler seg krenket av å bli brukt som eksempel på det, burde jeg kanskje beklage, men heller mot at såpass bør han tåle.