Ideer

Den liberale friheten

Publisert: 17. september 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Den liberale filosofen Isaiah Berlin mente å registrere over 100 forskjellige definisjoner av frihet. Antagelig er det enda flere tolkninger av hvilke implikasjoner definisjonen av et slikt begrep bør få i en politisk kontekst, altså hvordan vi kan operasjonalisere et frihetsbegrep til praktisk politikk. I DN (10.sept) forsøker Hilde Nagell å operasjonalisere det republikanske frihetsbegrepet til praktisk politikk. Kjernen i begrepet er at ”frihet er fravær av vilkårlig makt” (ingen har makt til å dominere deg). Det er flere problemer med denne definisjonen, noe ikke minst Nagells egne eksempler viser.

Hun har selvsagt helt rett i at ikke all frihet er like viktig. Det er åpenbart slik at grunnleggende politiske og sivile rettigheter er langt viktigere enn retten til å handle på søndager. Men er det et argument for å forby søndagsåpne butikker? Det er også uklart hvorfor søndagsåpne butikker skulle innebære mindre frihet enn f. eks onsdagsåpne butikker. Den liberale frihetstilnærmingen er å overlate til butikkene om de ønsker å ha åpent, hvoretter arbeidstakerne kan velge om de ønsker å jobbe og kundene om de vil handle. Det er ingen grunn til å overdrive betydningen av søndagsåpne butikker, men det er ikke de liberale som gjør dette til et stort poeng. De liberales poeng er at det ikke finnes noen gode grunner til å forby søndagsåpne butikker, særlig ikke begrunnet med hensynet til frihet.

Den liberale frihetsforståelsen anerkjenner at det finnes mange måter å leve et godt liv på, og at kjernen i friheten er individets mulighet til selv å bestemme, forutsatt at dette ikke går på bekostning av andres like store rett. Liberalismen er en politisk teori som beskriver hva som er rett, ikke hva som er godt, ettersom det vanskelig kan avgjøres av andre enn den enkelte. Den beste måten å sikre en slik frihet på, er å innrømme borgerne rettigheter som garanterer et privat rom, som verken staten eller andre mennesker med makt kan blande seg inn i. Nagell innvender ”at betingelsene for valgene våre er aldri bare private. Valg bestemmes av kultur og preges av samfunnets holdninger.” Det er åpenbart riktig at vi påvirkes av samfunnets normer og kultur, men det er ikke det samme som at de bestemmer våre valg. Og dette er en avgjørende forskjell: Den liberale forståelsen av autonomi insisterer på at det er individene selv, fremfor politikerne, som har retten til å fatte beslutninger på vegne av seg selv, såfremt dette ikke, i noen meningsfull forstand, går utover andre.

Problemet med den republikanske forståelsen av frihet er at det er svært vanskelig å vite hva som menes med ”vilkårlig makt”. Mennesker er sosiale og har relasjoner til andre mennesker, enten dette gjelder i kjærlighets-, arbeids- eller organisasjonslivet. Alle disse sfærene kan inneholde bestemte typer maktrelasjoner, og det forblir veldig uklart hvilke typer maktforhold som må forstås som illegitime og derfor innebærer ufrihet – som ikke allerede dekkes av den liberale definisjonen av frihet. Mange som støtter det republikanske frihetsbegrepet, forsøker å henvise til demokratiets rolle som bolverk mot vilkårlighet, men disse ser seg blinde på at også et demokratisk flertall kan utøve vilkårlig makt og innføre autoritære bestemmelser.

Den liberale frihetsforståelsen er selvsagt ikke blind for betydningen av fellesskap, herunder f.eks. et demokratisk fellesskap. Men den liberale idétradisjonen er opptatt av at også et demokratisk flertall kan begå overgrep. Nettopp derfor behøver man en bestemt type demokrati – dvs. det liberale demokrati, som både garanterer rettstaten (individuelle rettigheter) og demokratiet (fellesskapsavgjørelser). Dette liberale demokratiet er heller ikke perfekt, men så langt kjenner vi ikke til en bedre garantist for menneskelig frihet.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 17.9.14.