Norge bør støtte militær intervensjon i Syria

Storbritannias utenriksminister William Hague mener det er mulig å intervenere mot bruk av kjemiske våpen i Syria uten autorisasjon fra sikkerhetsrådet. Hague har rett. Vi er moralsk forpliktet til å bidra til å forhindre ytterligere grusomheter, skriver Bård Larsen hos Minerva.

Publisert: 27. august 2013

Av Bård Larsen, prosjektleder i Civita.

Storbritannias utenriksminister William Hague mener det er mulig å intervenere mot bruk av kjemiske våpen i Syria uten autorisasjon fra sikkerhetsrådet. Hague har rett.

Vi er moralsk forpliktet til å bidra til å forhindre ytterligere grusomheter. Betingelsen må være at NATO sitter på militære løsninger som kan slå ut Assads angrepsevne og ikke innebærer fullskala bakkekrig. Målet må være at Assad svekkes og motstandskampen styrkes.

FN-systemet og dens moralske beskaffenhet er ikke bedre enn summen av medlemslandenes politiske og etiske tilstand. Det er en alvorlig svakhet ved folkeretten at hensynet til staters suverenitet veier tyngre enn hensynet til beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter, krigsforbrytelser og til og med folkemord.

Dessverre har FN i noen henseende fremstått som en parodi på menneskerettighetene. Diktaturer og autoritære stater trenerer og saboterer resolusjoner som skal fremme menneskerettighetene. Det er en kjent sak at russerne forsyner Assad med våpen og blokkerer FN-systemet. Libya, under diktator Gadaffis styre, fikk i sin tid formannsstolen i FNs menneskerettighetskommisjon. FN var ute av stand til å forhindre folkemord i det tidligere Jugoslavia. I Rwanda fikk ikke FN-troppene mandat til å gripe inn mens to millioner sivile ble slaktet med macheter utenfor FN-garnisonene.

Den rødgrønne regjeringen er tydelige på hva den mener når det gjelder vilkårene for bruk av norske militære styrker. I Soria-Moria-erklæringen slås det fast, uten forbehold, at «(d)eltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. FN er den eneste internasjonale instans som kan legitimere bruk av makt». Regjeringen har på den ene siden en offensiv rolle som pådriver for menneskerettigheter i verden, samtidig som den tilsynelatende er fornøyd med ganske enkelt å henvise til folkerett. Den sittende regjeringen skiller altså ikke mellom legal og legitim maktbruk. Dersom man skal ta regjeringen på ordet, vil det være uaktuelt for Norge å delta i en operasjon tilsvarende Natos aksjon i Kosovo i 1999. Denne aksjonen manglet et «klart FN-mandat». Men det betyr ikke at operasjonen ikke var legitim. Det var tungtveiende moralske argumenter for å stanse den etniske rensingen av kosovoalbanere.

Det er flere moralfilosofiske begrunnelser for en intervensjon. Dels at vi er forpliktet til å gripe inn når en sivilbefolkning utsettes for ekstreme ugjerninger, dels det moralsymmetriske prinsipp om at konsekvensene av ikke å handle er uholdbare, dels at man noen ganger må gripe til onder for å forhindre større onder. Det vi ikke kan gjøre er å avvente og se om ikke Assads myrderier overgås av noe langt verre, slik at vi allikevel kan sove godt om natten. Vi vet ikke hva som skjer om vi griper inn og det er fare for utilsiktede konsekvenser. Det er en risiko. Men vi vet hva som skjer hvis vi ikke gjør noe. Da vil mest sannsynlig titusener av sivile fortsette å dø under Assads krigføring mot egen befolkning. Det er også mulig å hevde med en viss grad av styrke, at intervensjonen i Libya hindret det massemordet som vi nå ser i Syria. Etter Irak og til dels Afghanistan og Libya er det ingen lenger som tror at det skal bli enkelt og at folket vil juble i gatene bare man fjerner sjefen.

Internasjonalt engasjement er altfor ofte knyttet til ideer og til kampen om sannheten. Konflikter som ikke passer inn i det ideologiske skjemaet, blir oversett. De som skriker høyest og gjør de rette strategiske grepene, får all oppmerksomhet. Den tapende part er som alltid de som mangler en stemme.

Antiamerikanismen er fremdeles kompasset i den utenrikspolitiske orientering hos mange på venstresiden. I pressen var det en håndfull irakere som lurte på hvor alle som demonstrerte mot USAs planer om å invadere Irak i 2003, hadde vært gjennom to tiår. Irakere hadde jevnlig hatt støttemarkeringer for Saddams ofre, støttemarkeringer for ofrene for Anfal, det irakiske folkemordet på kurderne. Få, om noen, fra den ellers så internasjonalistiske venstresiden møtte opp. Da USA forberedte et angrep på Saddam, mobiliserte derimot titusener.

Av to onder er altså Assasds kjemiske krigføring mot egen befolkning å foretrekke fremfor at Obama går aktivt inn i Syria. Den samme posisjon ser vi for så vidt i den norske regjeringen, men uten det antiamerikanske utgangspunktet, med den begrunnelse at status quo (som innebærer fortsatte krigsforbrytelser) er å foretrekke fremfor den enorme usikkerhet som er forbundet med intervensjon.

Under den kalde krigen var det en lei tendens både på venstre- og høyresiden i å begå unnlatelsessynder i realpolitikkens navn. Få, om noen, sosialister gikk i tog for de vietnamesiske båtflyktningene. Ingen arrangerte visekvelder for jugoslaviske, cubanske eller sovjetiske samvittighetsfanger. Vi husker også hvordan Ny Tid stilte seg skeptisk til Berlinmurens fall og håpet at kommunistpartiet ville klare å beholde makten. Alternativet var verre. Tilsvarende var høyresiden ofte lunkne til å kritisere amerikanske interesser i despotier som, om ikke annet, hadde en klar antikommunistisk agenda. Selv om våre hjemlige konservative var klar over den moralske dissonansen, gjorde man den gamle klisjeen ”he’s a bastard but he’s our bastad” til et slags konsekvensetisk unntak fra regelen om at frihet er det som skiller diktaturer fra representative systemer.

Etter at muren falt har vi fått en ny type unnlatelsessynd i den norske offentligheten: Den konsekvensetiske kynismen (som ofte forveksles med empati) og en helt urealistisk tro på det internasjonale byråkratiet. Hva har vi å tjene på en militær intervensjon i Syria? Er vi forpliktet til å forhindre folkemord når vi ikke kan være sikre på hva morgendagen kan bringe? Utledet av den samme logikken ville vi muligens omfavnet opportunisten Neville Chamberlain da han landet på Heston Airport med sin katastrofale fredstraktat i 1938.

Det er åpenbart ingen enkle løsninger i Midt-Østen. Islamistenes sekteriske brutalitet er så hensynsløs at liberale og frihetlige ideer blir rått parti. Du kan ikke føre en fornuftig dialog med grupperinger som ønsker å innføre det gudegitte tusenårsrike og er villige til å sette verden i brann for å komme dit. Samtidig forspiller vi mulighetene til en langsiktig tillit i regionen. Å sitte på gjerdet vil ha sin pris når islamismen brenner ut og befolkningen innser hvilket bedrag denne kapringen av islam egentlig er.

Selvsagt er det grunn til å være reservert og kritisk til motstandsgrupper i Midtøsten. Vi har lenge sett hvordan deler av den arabiske våren forfaller til phyrrosseire hvor det sekulære tyranni erstattes av teokratisk despoti. Fra Gaza til Libya og nå sist i Egypt. Men vi bør også være forpliktet til å vise solidaritet med de som skaper historie i regionen og står opp mot brutale regimer.

Selv om al-Qaida-grupper eksisterer i Syria, er det fortsatt liten grunn til å tro at et flertall syrere ønsker et strengt islamistisk styre. Vi kan ikke slå hånden av en desperat sivilbefolkning fordi autoritære opportunister griper anledningen til å fremme egne interesser. Uten støtte fra den frie verden er demokratiutvikling i Midtøsten dømt til å mislykkes.

Innlegget er publisert hos Minerva 27.8.13.