Av Marius Doksheim, rådgiver i Civita

Kriser leder til krisetiltak. Men krisetiltak kan samtidig skape nye, og større, kriser. Denne gangen står de siste årenes fantastiske globale utvikling og fattigdomsreduksjon på spill.

Turbulensen i verdens finansmarkeder har allerede ført til sterkt statlig engasjement. Foreløpig er myndighetenes innblanding begrenset til finanssektoren, og foreløpig ser det ut til at tiltakene virker etter hensikten.

Derfor vil vi med stor sannsynlighet se statlig innblanding i flere sektorer i tiden fremover. Markedet har gått på en smell, og myndighetene er frelseren. Mange hevder vi trenger en større og sterkere stat for å veie opp for turbulensen. La oss derfor ikke glemme de lærdommene vi har fått fra tidligere kriser og krisepakkene som fulgte. Staten kan bidra – men den bør ikke overta.

Når et lands myndigheter trer inn, tenker de (naturlig nok) på sine egne innbyggere. Offentlige  arbeidsplasser og offentlige programmer kan nok redusere virkningene av finanskrisen i land som Norge, som har råd til det. Men offentlige inngrep etter økonomiske kriser har tidligere ført til at rike land blir seg selv nok og reduserer handelen med utlandet. Når staten overtar ansvaret, tar nasjonale markeder over for internasjonale markeder. En gjentakelse av dette mønsteret ville være katastrofalt for verdens fattige, som for første gang i historien nå tar innpå oss rike.

Alle de store krisene i forrige århundre førte til redusert internasjonal varehandel som andel av bruttonasjonalproduktet. Den største av krisene, depresjonen, førte til katastrofe. I et forsøk på å hindre realøkonomiske effekter av børsfallet på Wall Street i 1929 doblet amerikanerne sin handelstoll. Da resten av verden fulgte etter, ble verdenshandelen nesten eliminert. Det førte til en verdensomspennende depresjon, etterfulgt av politisk unntakstilstand, frykt for alt som var annerledes, og verdenskrig.

Noen mener at de statlige programmene i New Deal-pakkene fikk amerikanerne ut av uføret. Økonomene er delt på midten om hvorvidt dette forkortet eller forlenget depresjonen. Men at amerikanernes isolasjon var skadelig for alle andre enn dem selv er ganske klart. Og uansett er det verdt å minne om at offentlige velferdsordninger aldri utgjorde mer enn 2,7 prosent av amerikanernes bruttonasjonalprodukt mellom 1930 og 1945, mens forsvarsutgiftene økte fra 1,5 til 93,7 prosent av BNP. For å si det forsiktig: Vi får håpe det ikke blir løsningen nå, selv om krig selvfølgelig er ypperlig medisin mot arbeidsløshet.

Etter andre verdenskrig benyttet man andre midler. De fleste land økte sin handel med utlandet, noen mer enn andre. Vest-Tyskland brukte Marshallhjelpen til å bygge opp industri og forbedre eksportmulighetene. De tredoblet innbyggernes inntekter fra 1950 til 1973. Storbritannia fikk mer penger, brukte dem på statlige prosjekter, la mindre vekt på handel, og vokste saktere enn Sovjetunionen.

Etter det som likevel var fantastisk økonomisk vekst i et historisk perspektiv, fikk man igjen en krise på 70-tallet, da OPEC-landene nektet å selge olje til USA. Prisøkninger etterfulgt av priskontroll, regulering og rasjonering reduserte den økonomiske veksten i de fleste land. Igjen er samvariasjonen med handel sterk: Etter å ha tredoblet seg mellom 1960 og 1974, sto handel som andel av bruttonasjonalproduktet nærmest stille fra 1974 og helt til 1995.

Mens handelsveksten tidligere var tydeligst i de rikere deler av verden, har veksten siden 1995 vært langt jevnere fordelt. I 2006 bidro internasjonal varehandel for første til over halvparten av bruttonasjonalproduktet i verden. I de aller fattigste landene har handelen økt fra 30 prosent av BNP i 1990 til 57 prosent i 2007.

Samtidig har vi de siste ti årene, for første gang i verdenshistorien, sett at de fattigste landene vokser raskere enn de rikeste. Millioner har kommet seg ut av fattigdom.

Men utviklingen er skjør. Derfor er de venstreekstremes skadefryd over "kapitalismens kollaps" både utrivelig og egoistisk. Hvis staten nå trer inn for å beskytte seg og sine, og reduserer handelen med utlandet, er det verdens fattige som må ta regningen. 

Heldigvis har vi sett at politikerne nå tar til orde for globale heller enn nasjonale løsninger. La oss håpe det fortsetter. Det viktigste fremover må være å videreføre den utviklingen vi har sett de siste årene. Det klarer vi bare hvis vi opprettholder handelen og investeringene også utenfor våre egne grenser. Da er ikke offentlige prosjekter løsningen. Statlige programmer og arbeidsplasser skapes ikke for handel. Det har vi sett før, la oss ikke gjenta gamle feil.

Artikkelen stod på trykk i Dagsavisen onsdag 5. november 2008