DET LIBERALE. Mange hevder å være «liberale», men benekter at de er «liberalister». Dette er et klassisk eksempel på språk som går på tomgang, skriver prosjektleder i Civita, Lars Fr. H. Svendsen, i Aftenposten.
BESYNDERLIG SPRÅKBRUK. Ikke uventet har min kronikk «Kampen om det liberale» 9. mai resultert i en debatt. Kronikken ble skrevet i anledning av at Civita arrangerte et frokostmøte der Siv Jensen og Audun Lysbakken skulle diskutere hva de oppfattet som liberal politikk. Utgangspunktet for kronikken var dagens besynderlige språkbruk, der mange hevder å være «liberale», men benekter at de er «liberalister». Dette er et klassisk eksempel på språk som går på tomgang.
Atle Hagtun skriver 13. mai at Civita «ikke tar opp i seg de betydelige forskjellene på et liberalt og et liberalistisk ståsted». Det er symptomatisk at han ikke gjør noe forsøk på forklare hva disse «betydelige forskjellene» skulle bestå i, annet enn en hentydning om at ordene betegner henholdsvis «det politiske sentrum og ytre høyre». Tatt i betraktning Venstres nye prinsipprogram, som representerer en klartenkt og moderat liberalisme, er dette overraskende utsagn fra sekretariatslederen i partiets stortingsgruppe.
Effektivt middel mot fattigdom. Tidligere formann i Venstre, Gunnar Garbo, hevder 15. mai at dagens Venstre ligger altfor langt til høyre i det politiske landskapet, og at partiet trenger en «kraftig venstredreining» for igjen å bli en god representant for liberalismen. Garbos «sosialradikale» liberalisme ligger nok slik sett helt i liberalismens venstre ytterkant. Garbo og jeg er grunnleggende uenige på ett viktig punkt. Han hevder at den økonomiske liberalismen «har skapt sosial elendighet verden over».
En slik påstand er det ikke dekning for. Tvert imot er det solid belegg for at økt handel, deregulering av markeder og liberalisering over landegrensene har vært det mest effektive middelet i bekjempelsen av fattigdom.
Det er en sammenheng mellom økonomisk og politisk frihet. Det må imidlertid understrekes at markedsøkonomi – med klare regler – selvfølgelig bare er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse for å opprettholde og verne om liberale verdier.
Må rydde opp i begrepene. Hilde W. Nagell skriver 16. mai at skepsisen til «liberalist» skyldes at ordet brukes som en merkelapp på markedsfundamentalisme, og at betegnelsen «lyder som et ekko av 18-hundretallets laissez faire-politikk, som begrenset statens oppgaver til nattvekterstatens lov og orden». Hun har rett i at mange oppfatter det slik, men da er det på høy tid å rydde opp i begrepsbruken, fordi man reserverer betegnelsen for en ekstrem utgave av liberalismen som har svært få tilhengere.
Snever forståelse. Ut fra en slik begrepsforståelse ville det ikke finnes et eneste «liberalistisk» parti i Norge – og Civita ville slett ikke være en «liberalistisk» organisasjon. Begrepet forstås da så snevert og marginalt at det angir en praktisk talt tom mengde. Det er en like inadekvat begrepsforståelse som om man skulle sette likhetstegn mellom «sosialisme» og «stalinisme», når det i realiteten finnes et mangfold av posisjoner innenfor sosialismen – fra totalitær kommunisme til sosialdemokrati – slik det også finnes et mangfold i den liberalistiske tradisjonen. Nettopp derfor retter også så mange angrep på «liberalister» seg mot rene stråmenn. Moderate liberalistiske tenkere passer ikke inn i det karikerte bildet, og blir derfor ofte utelatt fra debatten.
Som jeg påpekte i min kronikk, finnes det endel oppfatninger som deles av de fleste tenkere i den liberalistiske tradisjonen, som at alle mennesker tilkjennes en grunnleggende og ukrenkelig frihet, og at statens sentrale oppgave er å verne om denne. Vanligvis ønsker liberalister også en mest mulig verdinøytral stat.
Så finnes det andre spørsmål der uenigheten er stor, ikke minst om hvor stor vekt man skal legge på henholdsvis positive og negative rettigheter – eller positiv og negativ frihet. De fleste liberalister – både klassikerne og dagens tenkere – har elementer både fra det positive og det negative frihetsbegrepet fordi ethvert balansert syn på politisk frihet må ivareta begge aspekter. Spørsmålet er hva blandingsforholdet skal være.
Aftenposten 21. mai 2007
Relatert
Vi trenger en kulturell og åndelig opprustning
Historien har fortsatt ingen ende
Da sionisme ble nazisme
Til forsvar for Vesten og Vestens idé
Robert Schuman – en av EUs fedre
