Toleranse og mangfold

Publisert: 3. mai 2007

Hvis vi ikke bevisst og stedig prøver å bekjempe de fordommer vi alle er ofre for, vil toleranse og mangfold få stadig karrigere kår i en verden der kulturforskjellenc kommer oss stadig nærmere, skriver Jo Benkow

Toleranse og mangfold er beslektede begreper. Det ene er en forutsetning for det andre. Jeg er ikke så sikker på at vi som dyrker konservatismens lyseblå blomst har rett til å reservere disse grunnverdier for oss selv, eller til å ha enerett til dem. Men i de konservative tankebaner jeg gjennom hele mitt voksne liv har beveget meg, har fordomsfrihet, mangfoldighet og evne til innlevelse stått sentralt.

Selv tilhorer jeg en politikergenerasjon som for lengst har trådt tilbake. Ikke minst derfor er det med stor glede jeg registrerer at grunnholdninger som toleranse og mangfold har fått solid rotfeste i de generasjoner som har overtatt den konservative arven. Blant dem som med størst selvstendig tankekraft har forvaltet, formidlet og utviklet disse verdier på den politiske hoyresiden finner vi Kristin Clemet som en toneangivende frontfigur. De refleksjoner som jeg i det følgende gir til beste, tillater jeg meg derfor å tilegne Kristin Clemet som en fremragende representant for en moderne og reflekterende konservatisme.

Her i Norge begynner det å bli en stund siden den klassiske sosialistiske kollektivisme sto i klar kontrast til konservatives vektlegging av det enkelte individ. I praktisk politisk virkelighet trer ikke gamle ideologiske skillelinjer så tydelig frem. Men de er der, selv om de til daglig verken setter sitt preg på retorikken eller den aktuelle debatt.

Dessuten er det en økende erkjennelse av at det ikke nødvendigvis er et motsetningsforhold mellom hensynet til individ og fellesskap. Fri og fruktbar individuell utfoldelse er en berikelse for et hvert fellesskap, slik det ideelle fellesskap inspirerer til individuell vekst og trivsel.

Likevel eksisterer det fortsatt seiglivede fordommer, som til og med kan bli opphøyet til politiske prinsipper, og som man søker dekke bak når man blir opprådd for argumenter. Når utlevde prinsipper får anledning til å dominere den politiske debatten, er det fare for at det blir karrige kår for toleranse og mangfold.

Toleranse innebærer andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i overensstemmelse med sine meninger. Toleranse blir i daglig tale oppfattet som et uttrykk for forståelse av andre og evne til innlevelse i andres situasjon.

Toleranse innebærer forståelse for hvordan miljø, bakgrunn og tradisjon fører til at enkeltpersoner og grupper gjør andre valg og følger andre atferdsmønstre som avviker fra det som er gangbart i vår egen krets og i vårt eget miljø. Men også toleransen må ha sine begrensninger. Uten en viss grensesetting vil toleransebegrepet bli tappet for ethvert fornuftig innhold. Toleranse må ikke føre til verdinøytralitet. Man kan selvsagt ikke godta ethvert utsagn i toleransens navn. Dersom toleranse blir oppfattet som aksept av alle menneskelige fenomener mellom himmel og jord, da kan det vi tror er toleranse utvikle seg til den rene holdningsløshet, en form for misforstått liberalisme eller pervertert overbærenhet.

Men det er slett ikke så enkelt å fastsette hva vi ut fra alminnelige almenmenneskelige standarder ikke kan tolerere. Noen vil hevde at toleransen ikke må omfatte handlinger i strid med et ekte demokratis lover, som folket mener er riktige, rettferdige og i harmoni med den alminnelige rettsbevissthet. Toleransen bør vel heller ikke omfatte utsagn, holdninger og handlinger som er til skade for medmennesker.

Men når det kommer til stykket er det nesten umulig å finne frem til brukbare regler eller retningslinjer for hva vi kan tolerere og hva vi ikke kan tolerere. I denne sammenheng er det riktig å understreke at å tolerere ikke er det samme som å godta. De fleste av oss kan fort bli enige om at lovbrudd ikke kan tolereres. Men det lar seg ikke nekte at visse handlinger blir møtt med forståelse til tross for at de er ulovlige. Noen godtar for eksempel sivil ulydighet fordi de mener at et tiltak, eller et vedtak, strider mot deres rettsbevissthet, eller er hjemlet i en lov som de mener ikke er i overensstemmelse med den sunne fornuft. Noen av dem som setter seg ut over det som demokratiske organer har vedtatt, legitimerer sin sivile ulydighet under henvisning til noe de kaller naturretten.

Her i landet ble naturretten, som har sine røtter i eldre tiders romerske rettstenkning, særlig aktuell i forbindelse med rettsoppgjøret etter krigen, fordi enkelte forbrytelser ikke var dekket av skrevne eller vedtatte lover. Selv om utviklingen av de stadig mer aktuelle menneskerettigheter har sine røtter i naturrettsideologien, er det fortsatt et åpent og uløst spørsmål hvilke former for sivil ulydighet som ska1 kunne påberope seg naturretten som begrunnelse. Det er med andre ord mye et spørsmål om personlig temperament, personlige holdninger og ikke rasjonelle resonnementer som avgjør hva vi er villige eller i stand til å tolerere, og hva vi ikke vil tolerere.

I min konservative verden er toleranse en form for romslighet som ikke bare aksepterer, men gleder seg over det varierte mylder av menneskelig mangfoldighet vi til sammen utgjør. I politisk sammenheng er mangfold og mangfoldighet en form for pluralisme som må kunne sies å være det motsatte av ensretting. Det føles kanskje urimelig for dem som i dag befinner seg på politikkens moderate venstreside å påstå at det har vært, og muligens fortsatt er, et element av ensretting i det ideologiske arvegods man har overtatt, og at visse rester av slik tenkning fortsatt forekommer. Det er vel et ubestridelig historisk faktum at den politiske venstresiden har bygget på en kollektivisme som, i motsetning til individualismen, ser på menneskenes samliv i et større fellesskap som en overordnet verdi som går foran de individuelle særinteresser. Men i det øyeblikk man ser på kollektivismen, ikke som ensretting men i betydningen fellesskapsfølelse, så har man å gjøre med noe som alle forstandige mennesker ser på som noe med verdifull sammenbindingskrafi, uavhengig av hvilke politiske ismer man bekjenner seg til.

Jeg har full forståelse for at svært mange velger politisk parti etter å ha vurdert hvilket parti de mener å ha størst personlig fordel av å støtte. Det kan blant annet dreie seg om økonomiske overveielser, konkrete politiske tiltak og kortsiktige situasjonsbetingede valg. For mitt eget vedkommende, som tilhører en svært liten og betydningsløs jødisk minoritet her i landet, har andre forhold vært avgjørende. Ikke slik at det norske Høyre har vært mer åpen og imøtekommende enn andre partier overfor den minoritet jeg tilhører. Forklaringen er vel heller å finne i de holdninger jeg har funnet blant de konservative tenkere som jeg betrakter som politiske forfedre. Jeg har alltid følt at denne politiske himmelretningen fremfor noen har gitt meg «retten til å være annerledes» (ikke å tilhøre flertallet).

Nå har jeg ikke til hensikt å innby til en politisk skjønnhetskonkurranse partiene imellom for å kunne fastslå hvem som har størst forståelse for behovet for toleranse og mangfold. Men en ting er sikkert. Hvis vi ikke bevisst og stedig prøver å bekjempe de fordommer vi alle er ofre for, vil toleranse og mangfold få stadig karrigere kår i en verden der kulturforskjellenc kommer oss stadig nærmere. Derfor vil jeg avslutte dette kapitlet med noen formanende advarsler mot de fordommer jeg blant annet selv går og bærer på. Det er lettere å formane andre enn å formane seg selv. Jeg føler et behov får å gjøre begge deler.

Artikkelen er første gang publisert i Minervas festskrift til Kristin Clemet.

Publisert: 3. mai 2007